«Må man lage en skriftlig kontrakt før man har sex nå, hø-hø.» Jeg har hørt alle varianter av denne.

Når vi forbedrer og forsterker straffeloven, gjør vi det fordi vi mener at spørsmålet om samtykke ved seksuell omgang ikke er et forstyrrende spørsmål, men et ufravikelig premiss, skriver Hadia Tajik. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Loven må tydelig slå fast en norm: Ingen kropp er tilgjengelig uten et frivillig og reelt samtykke.

«Må man lage en skriftlig kontrakt før man har sex nå, hø-hø.» Jeg har hørt alle varianter av denne og mer. Men helt ærlig: Så vanskelig å la være å voldta noen er det i grunnen ikke. De aller fleste klarer det.

Hva forteller det om samfunnet vårt?

Før påske la regjeringen frem forslag til endringer i straffelovens regler om seksualforbrytelser. Forslagene bygger på grundige utredninger og en klar politisk ambisjon: å bidra til at færre blir utsatt for seksuelle overgrep gjennom å forbedre rettstilstanden i saker om voldtekt.

Det blir sagt at det ikke bør være et politisk mål i en rettsstat med flere anmeldelser og domfellelser. Det er det lov å mene. Men hva forteller det om samfunnet vårt når hver femte kvinne sier at hun er blitt voldtatt – men bare 18 prosent av dem anmelder, og bare 4 prosent av gjerningspersonene får en dom?

Handler også om trygghet

Voldtekt er et stort samfunnsproblem som i veldig liten grad fører til fellende dom. Da er det vår plikt å vurdere om rettsreglene faktisk ivaretar de helhetlige hensynene som de skal.

Andre land har gjort tilsvarende endringer i sin voldtektsparagraf for at loven i større grad skal ta høyde for at en voldtekt ikke alltid skjer med åpenbare trusler, makt eller vold. Noen ganger er det psykologiske overtaket så stort at offeret ikke makter å gjøre motstand. Andre ganger lammer frykten hele kroppen.

For Arbeiderpartiet handler dette også om trygghet. Ikke bare for dem som roper høyest, men for dem som kanskje ikke alltid blir hørt. Personer som er blitt manipulert og ikke maktet å si nei. Personer som frykter at de ikke vil bli trodd.

En viktig og riktig justering

Når vi forbedrer og forsterker straffeloven, gjør vi det fordi vi mener at spørsmålet om samtykke ved seksuell omgang ikke er et forstyrrende spørsmål, men et ufravikelig premiss: Du eier din kropp og dine grenser, ingen andre. Det må loven også slå fast.

Erfaringene fra Sverige og Danmark tyder på at slike bestemmelser gir bedre rettsvern og kan bidra til økt bevissthet og flere anmeldelser. I Sverige har man også sett at fokuset i rettssalen endres: fra hva offeret gjorde for å motsette seg, til hva tiltalte gjorde for å forsikre seg om samtykke. Det kan være en viktig og riktig justering.

Bevisst og villet krenkelse straffes

Noen er bekymret for tiltaltes rettssikkerhet. Derfor er det også viktig å understreke hva forslaget ikke innebærer.

For det første: En samtykkebestemmelse flytter ikke bevisbyrden. Tiltalte skal fortsatt anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist, retten skal tolke rimelig tvil i tiltaltes favør, og tiltalte vil alltid kunne la være å forklare seg. Disse grunnleggende prinsippene endres ikke.

For det andre: Det kreves forsett for å bli dømt etter «bare ja betyr ja»-bestemmelsen. Man må ha forstått at den andre ikke samtykket – og likevel valgt å gå videre. Med denne bestemmelsen straffes bevisst og villet krenkelse av andres seksuelle selvbestemmelse, ikke uaktsom.

For det tredje: Forslaget handler ikke bare om definisjonen av voldtekt. Vi foreslår også å gi domstolene større mulighet til å bruke skjønn i straffeutmålingen – i begge retninger. Dagens minstestraff har i noen tilfeller fått urimelige utslag. Straffen må stå mer i stil med ansvaret som gjerningspersonen bærer.

Straff tilpasset sakens alvor

Det er forskjell på en voldtekt begått med vold og trusler og en sovevoldtekt hvor begge parter var sterkt beruset og det var uklar eller lite kommunikasjon.

Begge situasjoner er alvorlige. Men det er ikke opplagt at begge må straffes med minimum tre års fengsel. Da må også fremtidens straffeutmåling gjenspeile det.

Ved å fjerne minstestraffen åpner vi for at retten kan foreta en bredere vurdering og utmåle straff som er tilpasset sakens alvor. Det styrker rettferdigheten – både for fornærmede og tiltalte.

Frihet handler ikke bare om retten til å gjøre det man vil. Det handler også om retten til å si nei – og vite at det blir respektert.