Leif (70) kan miste støttekontakten Nina (60): – Det er kriminelt og rett og slett en skam

– Du er finere enn øreapparat.

– Takk, Leif. Du er ganske fin, du også.

– Jeg skal holde ut hele livet med deg. Du er en fabelaktig venn i livet mitt.

Leif Slåtten (70) er på vei til Fløyen, sammen med støttekontakten Nina Rodgers.

Hver fredag møtes de og gjør ting de to liker:

De er ute i naturen, går på museum, kafé eller gårdsbesøk. De har også vært på flere turer sammen.

Vanligvis bor han i bofellesskap. For ham er det viktig å oppleve noe utenfor institusjonen.

– Det betyr veldig mye. Det er ikke juggel, det er noe ekte.

– Hvordan var dagene dine før Nina kom inn i bildet?

– Veldig, veldig grå. Jeg manglet noe. Hun er veldig viktig. Det er det som betyr noe i livet, forklarer han.

Men nå kan tilbudet ta slutt.

Leif og Nina møtes hver fredag. De er ute i naturen, plukker egg og kongler eller går på kafé. – Hun er en blomst i livet mitt, sier han.

Foto: Synne Lykkebø Hafsaas

– De tenker bare på seg selv

Byrådet i Bergen vil kutte 50 millioner i tjenestene til utviklingshemmede i neste års bybudsjett.

De innebærer kutt i sosiale tiltak for beboere som bor i bofellesskap eller bogrupper.

Byrådet vil kutte:

• Støttekontakter til innbyggere som bor i bofellesskap
• Dagsentertilbudet fra fem til fire dager i uken
• Ha en øvre aldersgrense på 62 år på dagsenter

Det betyr at de som bor i bofellesskap i Bergen som hovedregel får tilbud om sosiale tiltak der, istedenfor støttekontakt.

– Det er en skam. Det er kriminelt, synes jeg. De tenker bare på seg selv og på penger, sier Slåtten.

– Det kan også skade mange pårørende, de blir slitne og dør tidlig. De må forstå at det betyr mye, legger han til.

Slåtten mener at de som jobber på institusjoner ikke har nok tid til de som bor der. De kan ikke erstatte det sosiale tilbudet.

Innfører aldersgrense på dagsenter

Men det stopper ikke der.

Leif går på dagsenter mandag, onsdag og torsdag hver uke.

– Det er helt fantastisk. Jeg lager marmor, og koser meg med det. Og så vasker og koster jeg biler og rydder, sier han.

Dersom byrådet får det som de ønsker, vil han også miste det tilbudet. Leif er 70 år og dermed langt over den «nye» aldersgrensen på 62 år.

Slåtten rister på hodet når han får høre om kuttforslaget.

– Det er helt kriminelt. Det er rett og slett en skam. Det ødelegger livet mitt, sier han oppgitt.

– Koster så lite, betyr så mye

Nina Kirsten Rodgers er tidligere sykepleier, og har vært støttekontakten til Leif de siste to årene.

For henne er det tydelig at det hun gir er verdifullt.

– Ofte er han veldig stresset når vi møtes. Så går det en stund, så blir han rolig, smilet kommer frem og han sier «nå er jeg rolig i nervene mine».

Hun er overrasket over kuttene som foreslås, som vil få så stor innvirkning på livet hans.

– Tenk at de tør å si det, uten å beklage, uten å være flau, sier hun alvorlig.

– Jeg synes det er forferdelig trist hvis de gjør det. Det koster så lite, og det gir så veldig mye. For Leif betyr det at han kan være ute i verden, være fri og oppleve ting. Det er noe alle trenger.

– Blir kanskje bare liggende

Marte Monstad (Frp) er byråd for eldre, helse og omsorg i Bergen, og mener at det sosiale tilbudet kan gis der folk bor.

– Bofellesskapene våre tilbyr et bredt spekter av ulike aktiviteter. Der er man en del av et større fellesskap, hvor man finner på ting sammen med andre, sier hun.

Bofellesskapet der Leif bor, mener imidlertid at de ikke har ressurser til å gi beboerne et godt, sosialt tilbud.

– Han blir bare gående her på vent. Det blir ikke noe å stå opp til. Kanskje han bare blir liggende og tråkker i gangene, sier miljøterapeut Anne-Grethe Sundal.

De ansatte har mange oppgaver og ansvar for flere beboere.

– De blir gående i gruppe. Du skulle ønske du kunne gi mer, men du må si: «Nei, vi har ikke tid i dag, du må klare deg selv», sier hun.

Kommunen må styre tjenestene inn i et «bærekraftig spor», sier Monstad.

– Selv om mange vil oppleve det som et redusert tilbud, så mener vi at denne gruppen totalt sett vil ha et veldig godt aktivitetstilbud fremdeles. Selv om vi foreslår disse grepene.

– Hjerterått

Leder Tom Tvedt i Norsk forbund for utviklingshemmede er skuffet over kuttene, som han mener vil føre til isolasjon.

– Dette er jo bare hjerterått. Jeg blir lei meg. Det finnes nesten ikke ord for dette, sier han.

Han mener at byrådet her går tilbake til en tankegang man hadde før ansvarsreformen på 1990-tallet. Der man «stuet bort» utviklingshemmede på institusjon.

– Dette er mennesker som trenger aller, aller mest å ha noen å være sammen med. Nå går vi tilbake til å være mer opptatt av oppbevaring enn å skape meningsfulle liv.

Han synes det er et paradoks at politikerne løfter denne gruppen frem under valgkampen, men at de i realitet sitter «nederst ved bordet» når beslutninger skal tas.

– Dette handler om ren, politisk prioritering. Dette er ikke vårt velferdssystem verdig, sier han.