Landet som ble redd for arbeid

I disse dager raser debatten rundt boken til Martin Bech Holte – Landet som ble for rikt. Jeg er ingen økonom, så jeg skal ikke komme med noen metaanalyser av hans analyser, men jeg skal gi mannen rett i en ting – arbeid er bra for oss.

I boken trekker han frem at arbeid gjør oss bedre, mer innovative og lykkeligere. Og som psykolog så må jeg si at jeg synes det er litt betenkelig at det var en økonom som måtte komme og fortelle oss nettopp det.

For han har helt rett. Arbeid er bra for oss. Mennesker som er i jobb har ikke bare bedre økonomi (som enkelte politikere noen ganger trekker frem som det eneste argumentet for arbeid). Mennesker som er i jobb, har bedre fysisk og psykisk helse.

Likevel opplever jeg at fokuset her i landet de siste årene har vært hvor vondt og vanskelig det er å være på jobb. Folk blir utbrente og slitne, småbarnsforeldre vil jobbe gradert, de unge blir sykemeldt og på TikTok florerer det med videoer om «mental health day».

Vi må ta vare på oss selv, sies det. Vi må sette grenser, ta det med ro, begynne med yoga og gå turer i naturen.

Det er ingenting galt med det. Jeg vil heller ikke si at det er noe galt med å ønske å jobbe gradert eller ta vare på seg selv. For enkelte så er nettopp det å jobbe litt mindre, en del av løsningen.

Det jeg mener er galt, er fokuset vårt. Vi har gått fra å snakke om jobb som noe som gir oss mening i livet, til noe som «går utover privatlivet mitt» for å sitere fra en artikkel jeg leste her i høst.

Og når fokuset er på alt som er galt med jobb, mener jeg at dette skaper en holdning. En holdning om at jobb er en belastning, og noe du kan sykemelde deg fra. Og selvfølgelig er det sånn at vi noen ganger skal være sykemeldt. Gud forby at jeg skulle få Peggy på nakken her nå.

Men poenget mitt er: Hvis vi fortsetter å snakke om at jobb er krevende, vanskelig og en belastning, så er det naturlig at dette vil påvirke holdningene våre til jobb. Og dermed også holdningene til å være hjemme fra jobb.

Så hva med de syke da? Hva med de med kroniske lidelser og alvorlige psykiske lidelser? Skal de også tvinges til å jobbe, tenker du kanskje?

Da er svaret mitt: Har du noen gang snakket med en med alvorlig psykiske lidelser og spurt hva vedkommende selv ønsker? Jeg kan fortelle deg at svaret overraskende ofte er: jobb.

I dag jobber jeg som leder i en tiltaksbedrift som bistår alt fra uføre, alvorlig psykiske syke og mennesker som har sitt første langvarige sykefravær. Disse er like ulike som deg og meg, men det flertallet har til felles er at de ønsker å jobbe.

Det du og jeg tar som en selvfølge (og kanskje som noe irriterende), nemlig at noen ringer deg hvis ikke du møter opp et gitt sted et gitt tidspunkt fem dager i uka og spør «hvor er du?», er noe som disse menneskene drømmer om.

Å være en del av fellesskapet, oppleve mestring og oppleve at de vonde tankene får mindre plass.

Så tilbake til «Landet som ble for rikt». Bech Holte ønsker at vi skal belønne mennesker som er i arbeid. Og jeg mener at han er inne på noe. Vi må gjøre det enda mer attraktivt å være i jobb. I tillegg mener jeg at vi må skape et arbeidsliv der det er plass til ulikheter, hvor ledere blir trygge på å håndtere mennesker med ulike utfordringer og hvor vi finner styrkene til hver og en ansatt.

Men i tillegg til det så mener jeg at alle vi som forvalter folks helse må begynne å rope ut at jobb er bra for deg.

Leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer, vi må formidle en trygghet på at det finnes en jobb for alle, og at det i de aller fleste tilfeller er bedre å gå på jobb enn å være hjemme.

Så trenger vi modige politikere som tør å snakke om dette. Jeg opplever at mange er redde for å fremstå harde og ignorante ovenfor de som faktisk er syke. Men da skal jeg minne dere på noe: Å snakke om en gruppe som noen som må skjermes, skånes og som vi må være varsomme rundt, er ikke omsorg. Det er å undervurdere mennesker.

Folk ønsker å jobbe. Jeg anbefaler å snakke med menneskene som står utenfor, og høre hva som skal til for at de kan få lov til å delta i arbeidslivet igjen.

Folk ønsker å ta ansvar for eget liv, og da må vi legge til rette for et samfunn der det er enklest mulig.

Slik at vi ikke blir landet som ble for sykt.