Læreren min tok motet fra meg

Jeg gikk ut med karakter 3 i norsk, men oppnådde likevel drømmen om å bli journalist.

Så kjære elev. Du som drømmer om å bli fotograf, journalist eller klesdesigner, men har ikke gode nok karakterer til å komme inn på riktig studieretning eller høyere utdannelse. Det finnes håp.

Jeg heter Noman og har jobbet hele voksenlivet som journalist. Allerede fra 10-årsalderen var jeg fast bestemt på å skrive. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg elsket å lese aviser, se på Dagsrevyen og skrive små historier i dagboka mi.

Jeg var kunnskapstørst og leste om britiske konger, amerikansk politikk, det osmanske riket og mogulkeiserne i India. Jeg følte med de svake i samfunnet og ville fortelle historiene til alle de vi sjelden leste om i avisene. Innvandrerne, rusmisbrukerne, flyktningene og mobbeofrene.

Norsk var favorittfaget på ungdomsskolen og læreren min elsket stilene mine. «Du er så fantasifull», sa læreren min. «Jeg skal bli journalist», svarte jeg.

Men noe forandret seg på videregående. Norskkarakterene min dalte. Ofte havnet jeg på 3. Jeg kjente at frustrasjonen økte. Hvordan skulle jeg bli journalist med så dårligere karakterer?

Jeg jobbet hardt og målrettet, men følte at læreren aldri forstod meg. Det var som å snakke til en mur. Han visste godt at jeg ville bli journalist. Det var en annen tid, skal jeg innrømme, men i dag finnes det også altfor mange elever som ikke blir fulgt opp i skolesystemet, og som faller fra.

De har også ambisjoner og drømmer.

Ukene og månedene gikk på videregående. På den tiden jobbet jeg som avisbud for Romerikes Blad. Hver ettermiddag rev jeg av plasten fra avisbunken og sugde inn lukta av fersk trykksverte. Deretter leste jeg overskriftene og sa drømmende til meg selv: Noman, en dag skal du jobbe i Romerikes Blad.

Jeg fikk nei fra journalisthøyskolen og gikk inn i en sorg. Mens andre norskpakistanere ble presset eller overtalt til å bli leger, advokater og ingeniører, var jeg fortsatt bestemt på å skrive i avis. Mamma og pappa støttet meg.

Etter et halvt år i fortvilelse, litt flaks og god timing, fikk jeg lov til å prøve meg som frilanser i Romerikes Blad. Nå drømte jeg ikke lenger. Jeg var ikke avisbud lenger, men skrev i den samme avisen. Jeg jobbet som en hest. Morgen og kveld. Foreslo artikler og historier som skilte seg ut.

Samtidig måtte jeg takke ja til alle småsaker de andre journalistene ikke ville lage. Korpset i Nittedal fyller 50 år. Monica fant årets første hvitveis i Lørenskog. Borgny fyller 99. Jeg sa ja til alt. Jobbet både på julaften og i påsken. Romerikes Blad ble min skole.

Jeg lærte mens jeg jobbet. Mine fantastiske kolleger lærte meg alle triksene i journalistboka. De brydde seg ikke om at jeg ikke hadde studert. De så et talent, en energi, en nysgjerrighet og et pågangsmot. Jeg var 19 år og drømte om Akersgata.

Kjære elev, ikke gi opp. Jeg klarte spranget. Fra avisbud til avisjournalist. Du har sikkert hørt om han som begynte å vaske toalettene i et lagerlokale og noen år senere kjøpte hele bygget.

Jeg tenkte ofte på norsklæreren min da sakene mine stod på trykk. Om han leste reportasjene mine, så hvem som hadde skrevet dem og hva han tenkte? Mente han fortsatt at jeg fortjente 3 i norsk?

Senere gikk ferden til Dagbladet og journaliststudier i England. Så ble det 27 år i NRK. Jeg havnet raskt på skjermen. Ble nyhetsanker. Den aller første med utenlandsk bakgrunn i Norge.

Jeg var kjempestolt. Mens jeg leste nyheter tenkte jeg ofte på læreren min. Kjenner han meg igjen? Det er jo bare 6 år siden jeg gikk ut av videregående og jeg har da ikke forandret meg så mye. Jeg var den eneste eleven i klassen med pakistansk bakgrunn også.

Jeg hørte aldri fra ham.

Meningen er ikke å klandre min gamle norsklærer. Han hadde mange gode sider, både som menneske og lærer. Han inspirerte oss til å skrive dikt og kreative tekster. Det er skolesystemet jeg ønsker å utfordre.

Hvorfor skal dine karakterer i naturfag og matte telle så mye når du ønsker å satse på en karriere som designer eller skuespiller? Er det ikke mulig å bli en dyktig fotograf selv om du ikke bestod alle fag på videregående?

Dagens skole passer ikke alle elever. De sliter hver eneste dag og blir mer og mer frustrerte. Mange takler ikke presset og forventningene. Spesielt gutter.

For to år siden besøkte jeg Ulsrud videregående skole i Oslo og fortalte om min journalistdrøm. De virket ikke særlig interesserte. Hvilken appell hadde jeg? En voksen mann i dress. Men da jeg begynte å fortelle om ungdomstiden som avisbud og de dårlige norskkarakterene, ja da våknet hele klassen.

De ble helt stille. Øynene deres glitret. De nikket og kjente seg igjen. «Det har aldri vært så stille her i klassen», sa en av lærerne til meg etter foredraget. «Du traff en nerve.»

Så kjære elev. Stå på. Alltid. Jeg sluttet aldri å drømme. Til tross for at jeg fikk 3 i norsk og aldri kom inn på journalisthøyskolen, ble jeg journalist likevel. Så selv om du ikke kom inn på drømmestudiet nå i høst:

Ikke gi slipp på drømmene dine!