La ut gråtevideo etter TV-innspilling. Så kom hetsen

En dag i slutten av april, sitter en sliten og rørt Øystein «Pølsa» Pettersen i bilen sin på Fagernes.

Han har nettopp gjennomført den første samlingen i forbindelse med innspillingen av NRK-serien «Team Pølsa».

Inntrykkene har overveldet ham. Han føler på takknemlighet.

Foran kjøreturen hjem til barna og kona har han nettopp kjøpt en kopp varm kaffe. Før han starter på den, har han lyst til å dele noen ord om det han nettopp har opplevd på sin egen Instagram-konto:

– Hver gang jeg trykka på «REC», begynte jeg å gråte. Jeg klarte ikke å si noe uten å begynne å gråte. Så til slutt ga jeg faen og bare la det ut.

I videoen lar han tårene strømme fritt. Det eneste han ytrer før han stanser opptaket er et par gråtkvalte «takk». Hva som har beveget ham, kan han ikke avsløre på tidspunktet av hensyn til produksjonen.

– Det ene jeg tenkte på var takknemlighet over å få muligheten til å være med på dette prosjektet, sier Øystein Pettersen.

– Det andre er takknemligheten over å slippe å måtte forholde meg til denne problematikken 24/7. For det er en luksus jeg har, men som ikke foreldrene eller ungene jeg har møtt i denne produksjonen har. Og det er en vond greie, sier han.

Det «lille sammenbruddet» i bilen hans kommer vi tilbake til senere i denne artikkelen.

– Dette blir vinterens store helter

I TV-serien møter vi seks ungdommer som alle har spesielle utfordringer i hverdagen sin.

Gjennom fem episoder kommer vi tett på deltakerne og følger dem gjennom både motgang og mestring. Det er rom for både tårer og latter. Samhold og vennskap.

Underveis får ungdommene møte kjente personligheter fra både idretten og kulturlivet. Pettersen er i utgangspunktet programleder, men fungerer vel så mye som lagbygger, venn og motivator.

I bakgrunnen knytter det seg hele veien spenning rundt det overhengende målet. Klarer «Team Pølsa» å gjennomføre et skirenn i de krevende løypene til Ski-VM i Trondheim?

Som fersk programleder innrømmer han at han er spent på hva slags mottakelse serien kommer til å få. Men forventningene bobler litt til overflaten allerede.

– Jeg tror faktisk disse barna kommer til å bli de største heltene, vinteren 2025.

Litt hemmelighetskremmeri har det vært, men til folk han kjenner har 41-åringens ukvalifiserte tips vært at han «jobber med det viktigste TV-programmet neste år».

– Jeg aner jo da ingenting om hvilke andre konsepter som blir laget, men det er bare sånn det føles, sier han og smiler.

– Jeg tror de kommer til å bli tatt imot som helter, for det fortjener de, legger han til.

– Hvorfor er det viktig å lage en sånn serie?

– Jeg har kokt det ned til betydningen av at vi ikke må se hverandre for utfordringene vi kommer med. Men det vi faktisk er. Dette er en gjeng som veldig ofte blir sett på som en utfordring. Og som etter hvert har identifisert seg som de utfordringene de kommer med, fordi vi rundt dem har sett slik på dem. Jeg sier ikke at de har blitt behandla dårlig, nødvendigvis. For det er utrolig mye kjærlighet og empati i møtet med dem.

– Men når vi feier grusen vekk for stein på den veien de skal gå, så frarøver vi også muligheten til å lære dem å takle motstand. Og da gjør vi det også veldig vanskelig for dem å kjenne på at «jeg får til noe».

Han forteller om de tidlige møtene han hadde med deltakerne under innspillingen. Flere av dem startet med å fortelle hva de het. Deretter kom utfordringen som hemmet dem.

Denne vinteren håper han «Team Pølsa» bidrar til å endre hvordan samfunnet møter personer med spesielle utfordringer.

– Det er veldig stor forskjell på å være autist og på å ha autisme. «Du er Mikkel, og du er ikke autist. Men du har autisme.» «Jeg er dement. Nei, du har demens, men du er noe annet».

– «Trygve er ikke kortvokst, selv om han ikke er så høy. Han er .. Trygve er helt fantastisk, han!» Men det er noe med måten vi bruker språket på, og måten vi behandler hverandre på, sier Pettersen.

Fra langrenn til foredrag

I 18 år var han selv del av langrennssporten på det aller øverste nivået. «Pølsa» fikk etter eget utsagn kallenavnet sitt fordi noen mente han så ut som en stappa pølse iført sin røde langrennsdress.

Han var frittalende og morsom, og tok derfor kanskje en større rolle i offentligheten enn hans sportslige framganger rettferdiggjorde. Et veddemål under sprinten i Düsseldorf for den del år tilbake gjorde at han måtte løpe en runde inne på stadion.

Da savnet han kanskje sin røde langrennsdress, for han gjorde det splitter naken.

Situasjonen ble ikke stort bedre av det faktum at Bjørn Dæhlies eget barneskirenn hadde tatt oppstilling rett ved siden av.

– Jeg angrer bittert. Og at jeg sprang rett inn i barneflokken var direkte pinlig. Jeg skal ringe Dæhlie og beklage, forklarte han etterpå.

Karrieren toppet seg i OL i Vancouver, da han som reserve for Ola Vigen Hattestad fikk gå lagsprinten med Petter Northug Jr. Duoen suste inn til Norges sjette gull under lekene.

Bildene av Pettersen som feirer i knestående «Rock and roll»-positur ved siden av en sluttkjørt Northug, gikk sin seiersgang.

På den andre siden av gjerdet

Etter fem sesonger der han satset på langløp, dro han seg rolig ut av sirkuset etter sesongavslutningen i finske Levi i 2019.

Veien over til en ny karriere gikk overraskende smertefritt.

– Jeg ga meg på en lørdag, og tirsdagen etter sto jeg på en scene, og delte noen tanker. Helt løst, forteller han.

I salen satt en kar som jobbet for et av landets ledende foredragsbyråer. Han ble spurt om han ville gi det en sjanse. Siden den gang har Pettersen bygd seg opp til å bli «helt konge» på en ny arena.

– Jeg er den i Norge som har holdt flest foredrag de siste fem årene, sier han litt stolt.

Under NRK-innspillingen på Beitostølen er rundt 30 personer i sving med produksjonen.

Fire fotografer jobber på, det er en egen lydmann, regissør og produsent på settet og noen av opptakene inne på stadion gjøres via drone.

Ganske nøyaktig midt imellom skimiljøet han forlot, og karrieren han har bygd seg nå, står Øystein Pettersen.

Han kaster noen blikk mot Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo som haster rundt i løypene, men forsoner seg raskt med tanken om at det han driver med nå gir mer mening:

– Det føles så fjernt å tenke på at det jeg følte som skiløper, var at jeg holdt på med det viktigste i verden. For der jeg er nå, så har jeg den samme følelsen. Og de er rett ved siden av meg, mens vi driver med noe helt annet, sier han og ler.

Han tok seg en tenkepause og et familieråd før han takket ja til TV-utfordringen.

En mann som omtrent har stått like mye på scenen de siste fem årene som rapartisten Onkel P, burde være komfortabel med overgangen.

I møtet med deltakerne var han usikker og kjente på egen utilstrekkelighet.

– Først var det jo frykt for at jeg ikke var god nok. Jeg kan jo ingenting om disse utfordringene som ungene her kommer med. Hvordan skal jeg møte dem? Hvordan skal jeg jobbe med dem? Angrepsvinkelen min var bare … Jeg kaller det for «myke bein». Å sørge for at jeg har overskudd, tid og ro til å se dem, og sette meg ned med myke bein når de trenger meg. Det har vært en fin måte å bygge relasjoner på, sier han.

Det motsatte, forteller han, er stive bein. De har alltid dårlig tid og er på vei et sted.

– De kan godt spørre hvordan det går, men de har ikke tid til å stanse opp og høre på svaret.

Et sosialt midtpunkt

Deltakerne bor på en fasjonabel hytte på Beitostølen, der de kan slappe av mellom slagene.

Denne dagen har de vært ute og filmet i seks timer. Temperaturen startet på -11, før det ble varmere med sola.

Øystein kommer inn og gir knokehilsen til alle som har bidratt på settet:

– Godt jobba, sier han.

Både «Danskebakken» og «Veggen» er godt kjente punkter i en langrennsløpers liv. Inne på stadionet har de to bakkene blitt forsert med heiarop fra Therese Johaug.

Deltakerne er naturlig nok slitne, men Øystein har latt seg imponere av innsatsen.

– Og så står jeg der og introduserer det som «verdens verste motbakke», og så kommer det en fyr fra Ålesund, der det er snø to ganger i året, og «smash» (klasker hendene mot hverandre), og gestikulerer at han bare fyker opp bakken.

Han snakker om 13 år gamle Syver, som formelig vokser av de gode ordene.

– Jeg fikk ikke til noe

Både på og av settet smiler Øystein og er imøtekommende. Til alle som spør.

Foran kamera virker han trygg og profesjonell. Og han har opplagt stått på for å vinne barnas gunst og tillit.

Myke bein.

Samtidig som det koster.

Dette er den tredje treningscampen siden innspillingen av TV-serien startet i april. Det var etter den første at han dokumenterte sitt eget «sammenbrudd» i bilen før han reiste hjemover.

– Jeg følte vel på den første campen at jeg ble kasta ut i noe jeg ikke var forberedt på. Det tror jeg òg var litt av meningen. Jeg måtte lære meg selv å stole på meg, på ungene og på produksjonen. Så jeg føler meg nok tryggere nå enn i april. Da kjente jeg på ordentlig frykt

– Hva utløste det?

– Jeg følte at jeg hadde alt ansvaret. Og at jeg ikke fikk til noe, erkjenner han.

– Du la ut en video der du gråt, og fikk noen hatmeldinger i retur. Hvorfor er det slik, tror du?

– Det skal jo sies at jeg ikke fikk lov til å snakke om konteksten, så da kom den ut litt i det blå på feeden min. Jeg tror folk skjønner at det var hakket mer rasjonelt når serien kommer ut, sier han.

– Ingen liker personhets

«Pølsa» forteller at den ene delen av hatet gikk på at han la ut videoen bare for å få «likes».

– Den andre delen av det var at en del mente at jeg, som mann, utviste stor grad av svakhet ved å gråte. Og der er jeg 100 prosent uenig.

Det kom også tilbakemeldinger som gikk rett på ham som person.

– Det var personhets, ja. Ingen liker vel det i utgangspunktet, ikke jeg i hvert fall. Akkurat i denne situasjonen opplevde jeg det dog ekstra krevende. For her følte jeg at de ikke bare hetset meg, men også gjengen jeg nettopp hadde vært sammen med. Og er det noen som ikke fortjener hets, er det løvene i teamet, sier han og refererer til de unge deltakerne.

Han sier han får mye hyggelige tilbakemeldinger også, men at hets er noe han har lært seg å leve med når han søker oppmerksomhet gjennom sosiale medier.

– Jeg har heldigvis lært meg til å ikke la hva folk jeg ikke kjenner mener om meg, overstyre hva de jeg kjenner best mener, sier han.

– Er du sliten?

I løpet av oppholdet kom han i prat med en av foreldrene som har gitt barnet sitt muligheten til å delta i serien.

Det var under frokosten på hotellet.

Hun skulle egentlig reise hjem dagen i forveien, men orket ikke og ble over én natt til.

– Da sa jeg: «Så fint, da». Og så snakket vi litt mer sammen, før jeg spør: «Er du sliten?». Og så begynner hun å gråte. Vi kjenner ikke hverandre fra før av, men i og med at vi er med på det her, så knytter vi litt bånd. Og så åpner hun seg helt.

Han stanser opp litt og trekker pusten.

– Jeg skjønner jo ikke hvordan hun har det, men samtidig så kan jeg relatere meg til hvordan jeg føler det etter én uke. Når hun går i dette hver dag, liksom. Hvis du ikke får pause, så blir du jævlig sliten.

Vi er tilbake på langrennsstadionet, der det er skisprint og deltakerne er spent på om de får noen ord med Johannes Høsflot Klæbo etter målgang.

Produksjonen har plassert seg på en opphøyning rett i bakkant av målområdet. Men det går en vei foran der, før sperregjerdene som rammer inn mixed zone starter.

Det fine er at verken journalistene, reklameskiltene eller tilskuerne innebærer synshindringer for barna.

Men Øystein slår seg ikke til ro med det.

– Har ikke disse ungene blitt stående på utsiden hele livet, da? Er ikke hensikten med denne serien at vi tar dem med inn varmen, der ting skjer?, påpeker han.

Han strener videre inn i det akkrediterte området.

Greit nok er han ikke lenger skiløper, men har fortsatt status nok til å åpne et par dører. På vegne av deltakerne.

Om det ble et stjernemøte med Klæbo & Co? Det må du nesten følge med på «Team Pølsa» for å få svar på. Første episode av TV-serien slippes i februar.