La oss slutte å tenke profitt først

Det er ingen tvil om at KI er i ferd med å forandre verden, kanskje mer enn noe annet siden oppfinnelsen av hjulet. Og nettopp derfor bør vi stoppe opp et øyeblikk.

Veldig mye av samtalen handler om profitt. Om hvilke tjenester som kan automatiseres, hvilke markeder som kan utnyttes, hvilke produkter som kan skaleres.

To kloke menn skrev en sang som sier: «Hva skal du ta med deg, yara, når lufta går ut av lungene dine? Penger og plastikkplanter?»

Dette synger Karpe i låta PAF.no, som også er navnet på stiftelsen deres hvor de gir bort inntektene fra utgivelsene sine til bistandsformål. Det er en tankegang som gir livsglede til andre. Det er en tankegang jeg tenker mye på og spesielt de siste årene, også når jeg følger utviklingen i KI-verden.

Farer

Midt i all innovasjonsbegeistringen ser vi også farene: deepfakes av politikere, manipulerte videoer, og en uendelig strøm av verktøy som lover oss raskere arbeid og større gevinst. Det er imponerende, ja, men det føles litt som en treåring som har funnet godteriskuffen: plutselig har du tilgang på mer enn du klarer å holde kontroll på.

Potensial

Og likevel er potensialet enormt. KI har allerede bidratt til store medisinske gjennombrudd, som hvordan DeepMind løste proteinfoldingsproblemet, et sprang som kan bringe oss nærmere nye behandlinger for kroniske sykdommer. Nå kan forskere se for seg proteiner i 3D, nesten like tydelig som om de hadde dem i hånda. Det gjør det mulig å forstå hvordan antibiotikaresistens oppstår, og til og med designe enzymer som kan spise opp plast. Dette er teknologi som kan redde liv og hjelpe planeten vår.

Dette revolusjonerte hele feltet, og derfor fikk Demis Hassabis og John Jumper i DeepMind Nobelprisen i kjemi i 2024 for teknologien som kan forutsi hvordan proteiner folder seg.

Så hvorfor er det så stille når vi snakker om hva KI kan gjøre for mennesker som trenger det aller mest?

I Livsglede for Eldre jobber vi hver dag med å løfte fram verdien av trivsel, trygghet og menneskelig nærhet for eldre. Vi ser hvordan små grep kan gi store øyeblikk av mening. Og jeg kan ikke la være å tenke: Kan KI hjelpe oss med nettopp dette?

Kan KI bidra til at en skjør eldre får mer forutsigbarhet i hverdagen?

Kan den hjelpe ansatte på sykehjem med å få mer tid til det som betyr noe, nemlig menneskemøtene?

Kan den om noen år varsle fall lenge før de skjer, følge opp medisiner, eller gi kognitiv støtte til mennesker som begynner å miste oversikten?

Krise

Vi står i en omsorgskrise. Det blir flere eldre, færre hender og mer komplekse behov. Da må vi våge å spørre: Skal fokuset på KI hovedsakelig være for å selge mer, produsere mer og tjene mer, når vi står midt i en av vår tids største omsorgsutfordringer?

Jeg mener tiden er inne for å flytte perspektivet. Ikke bort fra innovasjon, men bort fra grådigheten som har preget så mange teknologiløp.

Når fremtidens generasjoner ser tilbake på oss, håper jeg de ikke sier: «De fikk en av verdens mest kraftfulle og vanvittige oppfinnelser, og de brukte den til å selge oss flere telefoner og automatisere kontorarbeid, og til å se bedre ut på selfies».

Jeg håper i stedet at vi viser oss verdige denne oppfinnelsen. At vi bruker den til å styrke livsglede, verdighet og menneskelighet. At vi bruker den til å gjøre livene våre bedre, ikke bare økonomien vår enda større.

Så la oss slutte å tenke profitt først! La oss begynne å tenke livsglede.