La brudeparet gå selv!

Sommeren er her, og med det er bryllupssesongen i full gang. Slike feiringer er ofte sterkt knyttet til tradisjoner og historie, men her har det sneket seg inn en tradisjon som verken hører hjemme i historien eller i dagens samfunn.

At far følger bruden opp kirkegulvet, er nemlig ikke en gammel norsk tradisjon, i motsetning til hva mange tror.

At skikken fremstår som gammel og tradisjonell, er likevel ikke vanskelig å forstå.

Den representerer jo nettopp en patriarkalsk holdning som vi for lengst anser som avleggs. En brud gis fra en mann til en annen, som om det ikke er hennes valg å gifte seg eller at hun til enhver tid trenger en slags mannlig verge.

Denne symbolikken er i beste fall uheldig. Man skulle jo tro at det ville være mye hyggeligere å symbolisere at disse to menneskene faktisk har valgt å gifte seg med hverandre, til tross for at de på ingen måte må!

Et ekteskap i dag er ikke lenger en økonomisk nødvendighet og har i vår tid, kanskje for første gang i historien, blitt en ren og skjær kjærlighetserklæring.

Mange velger å se vekk fra symbolikken og begrunner det hele med at det er en hyggelig og gammel tradisjon.

Da har vi kommet til selve kjernen – dette er ikke en særlig gammel eller norsk skikk. Besteforeldrene dine har sannsynligvis ikke fulgt den. Mange steder er den nemlig ikke eldre enn rundt 20–30 år!

Sannsynligvis har den sneket seg inn via borgerskapet i byene rundt midten av 1900-tallet og deretter bredt seg sakte utover bygdene. Godt hjulpet av Hollywood og nå også Instagram.

Poenget blir understreket når vi tar en titt på den norske kirkes vigselsliturgi. Selv der står det ingenting om fedre! Professor i kirkehistorie, Hallgeir Elstad, har selv forsøkt å gjøre folk oppmerksom på dette.

Både i liturgien og i historien er det slik at paret går sammen opp kirkegulvet. Liturgien foreslår for øvrig også en prosesjon med ulike deltakere.

Historisk sett har bruden også gått alene eller med andre representanter som kjøkemester eller brudesvenner. Disse har riktignok ikke «gitt» henne bort, men ledet seremonien eller beskyttet henne fra onde ånder.

Så vil jo noen si at de fleste norske tradisjoner har kommet på samme måte, nettopp gjennom ytre påvirkning, så hvorfor ikke anerkjenne denne?

Da kommer vi tilbake til poenget om symbolikken. Er det virkelig nødvendig å ta til seg en slik patriarkalsk skikk i likestillingens tidsalder, når vi aldri har gjort det før?

Folk må selvsagt få gjøre som de vil, men jeg skulle ønske de i hvert fall kunne ta et bevisst valg.

Velg hva du vil, men vit hva du velger!