Kurderne frykter for fremtiden i Syria

«Vi har ingen andre venner enn fjellene.»

Slik lyder et gammelt kurdisk ordtak. I disse dager virker det nok en gang sant for Mohammed, en kurdisk engelsklærer i byen Qamishli i det som har vært den kurdiskstyrte delen av Syria.

– Det er et svik fra verdenssamfunnet, sier læreren, som ikke våger å si etternavnet sitt, fordi han ikke vet hva fremtiden vil bringe eller hvilket styre han kommer til å leve under fremover.

– Og det vil hjelpe IS å komme tilbake. Det er mange som tror de vil komme tilbake nå, sier han i et telefonintervju med NRK.

Stor endring

De siste ukene, mens verden har vært opptatt med Grønland og Davos, Minneapolis og toll, har det skjedd en stor endring på bakken i Syria.

Regjeringen i Damaskus innledet 6. januar en lynoffensiv for å gjenerobre kurdiskkontrollerte områder etter at forhandlinger om hvordan kurdiske styrker skulle innlemmes i regjeringshæren mislyktes.

Den kurdiskledede militsen Syrian Democratic Forces (SDF) har i lengre tid kontrollert omtrent en tredjedel av nordøst-Syria – områder befolket av landets kurdiske minoritet, men også områder befolket hovedsakelig av arabere.

På få uker tok regjeringsstyrkene kontroll over mye av territoriet holdt av kurderne. SDF ble presset tilbake til et mindre område bebodd av kurdere langs grensen med Tyrkia i nord Irak i øst.

Etter noen blodige uker – og flere midlertidige våpenhviler – ble partene fredag enige om en permanent avtale der organer i den kurdiske selvstyrte delen i nordøst skal integreres i den syriske staten. I henhold til avtalen vil kurdiske styrker trekke seg tilbake fra frontlinjene, regjeringsstyrker vil utplasseres i de kurdiskkontrollerte byene Hasakah og Qamishli og sikkerhetsstyrkene vil slås sammen. En tidligere avtale om en slik integrering, fra i mars i fjor, brøt sammen.

Et forent Syria

Målet til president Ahmed al Sharaa er å forene Syria, men kampene har gått hardt utover sivile og den kurdiske drømmen om selvstyre.

Seniorforsker Pinar Tank ved Prio kaller det «den største endringen» som er skjedd i Syria siden Bashar al Assad ble styrtet i desember 2024, og «den største forandringen for kurderne på ti år.»

– For kurderne er det et tap, den største tapet de kunne ha hatt. Det er vanskelig å forstå at det har skjedd så fort, sier hun.

– Hva som ville skje med kurderne var et av de største spørsmålene etter fallet til Assad. Og jeg tror veldig mange håpet at de ville få en eller annen begrenset form for selvstyre – og vi vet heller ikke helt hva som kommer til å bli utfallet nå. Men alle visste nok at dette kom til å skje, og håpet det ikke ville skje på en blodig måte.

Drevet på flukt

Men blodig er det blitt. Anslagene varierer, men antakelig er minst 134.000 mennesker blitt drevet på flukt.

Begge sider har anklaget hverandre for henrettelser og krigsforbrytelser, noe de benekter.

I den kurdiskbefolkede byen Kobani, også kjent som Ain al-Arab på arabisk, har det vært en humanitær krise. Den lille byen som ligger tett inntil den tyrkiske grensen, har i praksis vært beleiret av regjeringslojale styrker. Ifølge kilder som organisasjonen Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) har snakket med, har det ført til stor mangel på mat og andre nødvendige varer. Det var verken vann eller strøm i byen, ifølge kildene.

Mohammed, engelsklæreren i byen Qamishli, forteller at internt fordrevne kurdere fra andre områder nå bor i skoler og offentlige bygg.

– I en skole i nærheten av der jeg bor, bor det mange internt fordrevne. For to dager siden døde en 17-årig gutt av kulde der, sier han.

– I Kobani er det riktig ille. Jeg har kontakt med noen venner der, de har ingen elektrisitet, det er mangel på vann, drivstoff. Det var en stor snøstorm der forleden, og oppvarming er et stort problem.

Da NRK snakker med ham, er han nettopp kommet hjem fra en begravelse til en venn som var soldat for SDF.

– Han ble drept i Raqqa for fire dager siden. Vi vet ennå ikke hvor kroppen hans er.

Brudd på menneskerettigheter

Begge sider ser ut til å ha brutt folkeretten i konflikten, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch.

Organisasjonen referer til videoer – ennå ikke verifiserte – som sirkulerer i sosiale medier fra kamphandlingene. I en video kaster regjeringslojale soldater kroppen til en kvinnelig soldat ned fra en bygning i Aleppo mens mannen som filmer roper «Gud er stor!» Det er uklart hvorvidt kvinnen var i live da hun ble kastet ned. I en annen video går regjeringssoldater inn i et fengsel i Raqqa-provinsen der to blodige lik med sivile klær ligger på bakken. Regjeringsstyrkene sier SDF drepte fanger før de forlot fengselet, noe SDF benekter.

– I propagandapingpongen mellom SDF og de syriske regjeringsstyrkene om hvem som begår hvilke overgrep, er det sivilbefolkningen som betaler den høyeste prisen, sier Adam Coogle, nestleder for Midtøsten-avdelingen i Human Rights Watch, i en pressemelding.

– Å ta eller holde territorium militært bør ikke skje gjennom brudd på rettighetene til menneskene som bor der.

Ikke lenger allierte

Offensiven mot de kurdiskkontrollerte områdene kom etter en radikal, men kanskje ikke helt uventet, allianseendring.

I mange år var kurderne i SDF allierte med USA og Europa i kampen mot IS. Støttet av bombefly fra den internasjonale koalisjonen mot IS, var soldatene fra SDF de mest effektive bakkestyrkene i kampen mot jihadistene i Syria. De betalte en høy pris: De mistet over 11.000 menn og kvinner i kampen, ifølge SDFs egne tall.

Da de nedkjempet IS, erobret SDF nye områder, deriblant områder hovedsakelig bebodd av arabere. Til slutt kontrollerte de omtrent en tredjedel av hele Syria.

Etter mangeårig undertrykkelse av Assad-regimet i Damaskus, ble kurdernes selvstyrte region - kalt Rojava - under borgerkrigen en realitet i praksis. Regionen hadde egen militærstyrke, eget politi, og egne institusjoner. Mange kurdere håpet at takken for innsatsen i kampen mot IS, ville være at Vesten støttet deres drøm om autonomi i et fritt Syria.

Men den gang ei. Som så mange ganger før i historien – blant annet da det Osmanske riket ble delt etter første verdenskrig – sitter kurderne igjen som taperne når makt og land fordeles.

Nå har USA isteden alliert seg med den nye presidenten i Damaskus, Ahmed al Sharaa. Muligens et paradoks, ifølge Syria-kjennere, gitt at al Sharaa var leder for opprørsgruppen Hayat Tahrir as Sham, tidligere al Qaidas gren i Syria, som var terrorlistet av USA og FN. Al Sharaa har også en fortid i forløperen til IS (Al Qaida i Irak) og har kjempet mot amerikanske styrker i Irak.

USAs spesialutsending til Syria, Tom Barrack opplyste i forrige uke at USA ikke lenger støtter SDF.

– Man hadde kanskje forventet at det var mer krav til Sharaa-regjeringen i forhold til å gi kurderne noe mer enn de har fått nå. Men det er jo ingen som stiller opp. Kurderne har stilt opp for hele Europa og USA, og det er ingen som stiller opp for dem. Så det er nok veldig bittert, sier Pinar Tank.

Frykt for sterkere IS

Samtidig er terrorgruppen IS – som ble bekjempet militært, men ikke eliminert i 2019 – stadig mer aktive i disse delene av Syria.

Frykten er nå stor for at jihadistene som tidligere har klart å utnytte politiske og militære maktvakuum til å vokse seg sterke, skal gjøre det igjen. Uroen er ikke blitt mindre av at IS-fanger har klart å rømme fra et fengsel i byen Shaddadi i løpet av konflikten, og at familiemedlemmer av IS-krigere kan ha klart å rømme fra Hol-leiren da kurderne trakk seg tilbake tidligere denne måneden.

USA, Frankrike, Tyskland og Storbritannia understreket behovet for å fokusere på kampen mot IS. De advarte i en uttalelse før våpenhvilen mot et sikkerhetsvakuum i og rundt fangeleirer der det sitter IS-krigere.

– For å håndtere disse bekymringene er vi enige om raskt å innkalle til et møte i den internasjonale koalisjonen mot IS, heter det i en uttalelse fra landene.

For overgangspresidenten i Damaskus er hendelsene på bakken på mange måter en stor test, sier Pinar Tank.

– Det er noen IS-fanger som har rømt, og dette blir en stor sikkerhetsutfordring for al Sharaa. På en måte er han blitt påtvunget den rollen fordi han vil ha kontroll over disse områdene. Men dette er en slags stresstest, om han har kontrollen militært og nok ressurser.

Det er også en test på hvorvidt han har kontrollen over egne styrker. Regjeringsstyrker og regjeringslojale militser er anklaget for større overgrep mot minoriteter: alawittene i vest og druserne i sør. Slikt gjør kurderne i nord ekstra bekymret.

Frykt

Flere av de arabiske borgerne i områdene som regjeringsstyrkene nå har erobret fra SDF, var kritiske til å bli kontrollert av kurderne og hilser de nye makthaverne i den syriske regjeringen velkommen. Men mange kurdere frykter nå hva fremtiden vil bringe.

Mohammed i Qamishli er blant dem som er urolige.

– Jeg er redd for at islamister skal komme hit og drepe oss og si vi ikke er ordentlige muslimer, sier han.

Han refererer til regjeringslojale styrker. En del kurdere føler nå at de blir tvunget til å slå styrkene sine sammen med regjeringshæren «som tidligere har forsøkt å drepe dem.» Tilliten til den nye regjeringen er liten.

– De har den samme mentaliteten som IS, sier han.