Kunstig intelligens har økt vår bevissthet om å stille de gode spørsmålene

GJESTEKOMMENTAR: En av de stille, men viktige lærdommene alle forskere etter hvert tar inn, er at innsikten vår avhenger like mye av kvaliteten på spørsmålene vi stiller som av svarene forskningen gir.

Hvordan kan vi støtte både barna og oss selv i en tid der måten vi spør på er i endring? Foto: Shutterstock

Med generativ KI retter vi stadig flere av spørsmålene våre mot maskiner; i stedet for å google spør vi nå ChatGPT om råd – litt som da man før i tiden gikk til landsbyens eldste for visdom – bare at «den vise» nå ligger i lommen vår. Hva betyr dette for oss og for barna som søker vår veiledning mens vi selv støtter oss på KI?

I en nylig studie, når vi vurderte spørsmålene barn stilte til KI, analyserte vi barns evne til å gradvis forbedre et spørsmål og gjøre det litt mer presist og litt mer avansert for hver runde. Vi ser om barnet går fra en enkel instruksjon – «kan du gjøre dette» – til å beskrive hvordan oppgaven skal gjøres og hvilke rammer chatboten skal følge.

For å gi et eksempel som mange lett kan relatere til nå i juletiden: i stedet for å spørre «Hva er en fin julegave?», kan man spørre «Hva er en fin julegave til en jente på fem år?». Men et mer avansert spørsmål, som gir flest poeng i slike analyser, er enda mer presist: «Hva er en fin julegave til en jente på fem år som liker navnesmykker, som er på tilbud i Stavanger, og som koster under 500 kroner?» Da genererer KI direkte instruksjoner om hvor du kan kjøpe gaven. Når spørsmålet er godt spisset, får man et presist svar langt raskere.

Kunsten å spørre

Slik gradvis spissing av spørsmål er en viktig ferdighet, og inngår i det som kalles KI-literacy, eller KI-fluency når det beherskes godt over tid. OECD ønsker å inkludere dette i sine rammeverk for hva skoler skal arbeide med. Som professor i småbarnspedagogikk har det da plutselig blitt en del av min rolle å samarbeide med beslutningstakere om å utvikle solide retningslinjer for læreropplæring på dette området.

Med utgangspunkt i dette arbeidet stiller vi forskere oss også større spørsmål: Burde vi ikke styrke barns unike menneskelige evner – særlig evnen til å stille gode spørsmål, ikke bare til maskinen, men til sitt eget sinn?

Studier viser at vi tenker mindre selv (såkalt kognitiv «offloading» til maskiner). En bekymring som nå trer tydelig fram i internasjonal forskning, er at etter hvert som vi endrer hvordan vi spør og samhandler med KI, endrer vi også vår egen atferd. Når maskinene gir oss stadig mer presise svar, vil det forme hvilke spørsmål vi stiller oss selv, og hvilke historier vi forteller om oss selv.

Still gode spørsmål til deg selv

Tenk på et enkelt eksempel: Hvis du spør deg selv «Hva gjør meg lei meg?», vil hjernen din ganske raskt begynne å lete etter bevis for nettopp det. Men hvis du endrer spørsmålet til «Hva gjør meg glad?», forandrer hele den indre fortellingen seg. Dette ene skiftet får deg til å tenke på det som fungerer, det som gir glede, og det som betyr noe for deg. Sinnet ditt begynner å følge en sunnere sti. Med KI gjelder det samme prinsippet: Endrer du prompten, endrer du svaret. Endre vi spørsmålet, endre vi historien vi forteller til oss selv.

For meg reiser dette et grunnleggende spørsmål for 2026: Hvordan kan vi støtte både barna og oss selv i en tid der måten vi spør på er i endring? Evnen til å stille de rette spørsmålene er avgjørende, ikke bare i møte med maskiner, men i møte med livet selv. Så hvilket spørsmål blir ditt kompass inn i det nye året?