Kulturprisen ville stått seg på om utvalget var uavhengige av bystyret

Kunstsilo ble innviet 11. mai, og åpningsseremonien var like storslått som museumsbygningen - den tidligere kornsiloen. Den ble opprinnelig bygget for å sikre befolkningens matforsyning i krise og krig. Nå har den gjenoppstått som kunst - og kulturkatedral, og uten Nicolai Tangen ville det ikke skjedd. Men det har kostet. Tangen personlig har for ombyggingen av den gamle kornsiloen dekket ca. 30 % av totalkostnadene på i overkant av 700 millioner. Resten stammer fra offentlige og private tilskudd, samt banklån.

Når Kunstsilo ble så politisk omstridt som den ble henger det nok for en stor del sammen med to forhold. Minst:

Hadde et slikt kunstmuseum vært et bredt og dypt savn i brede lag av befolkningen, hadde situasjonen vært en ganske annen. Da hadde Tangen kunnet fremstå som en uselvisk velgjører som tilførte lokalsamfunnet noe det lenge hadde ønsket. Men det var ikke situasjonen. Initiativet til museet kom fra Tangen, og med direkte og personlige kontakter "solgte" han ideen inn til flertallet i det politiske miljø. Hans opptreden var typisk for en gründer med bakgrunn fra næringslivet, som gjennom samtaler og diskusjoner i lukkede fora fremmet sitt prosjekt.

Dernest var innholdet i avtalen mellom Nicolai Tangen og Sørlandets Kunstmuseum (nå Kunstsilo) omstridt. Det offentlige ble sittende med store deler av investerings - og driftsutgiftene, mens Tangen i realiteten beholdt full innflytelse på utvikling og forvaltning av kunstsamlingen. Dessuten var bildene ikke en gave til Kristiansand som opprinnelig lovet, men en disposisjonsrett for museet på helt bestemte vilkår. Tangen bestemte hevdet kritikerne, og det offentlige betalte.

Fremgangsmåten han valgte, med utstrakt bruk av direkte kontakt til enkeltpersoner i det politiske miljø, økte temperaturen i debatten som uvegerlig måtte komme. Og når det eneste lokale medium, Fædrelandsvennen, kastet seg "på bølgen" med ukritiske artikler ble debatten eksplosiv. Fædrelandsvennens kulturredaktør, Karen Kristine Blågestad, betegnet 2015 som "året da julenissen faktisk kom". Nærmere et ti-år senere ble klart at Tangen hadde kjøpt Stein Erik Hagens kunstsamling for å inkludere den i Tangensamlingen. Med ordene "for en nisse" takket hun Nicolai Tangen for julegaven, og hevdet at "uten disse kapitalistene hadde kunst-Norge vært fattig". Og unnlot samtidig å nevne at Kunstsilo i hovedsak er finansiert av det offentlige. Altså oss alle.

Det er mot denne bakgrunn Nicolai Tangen nå har fått Kristiansand kommunes kulturpris. Juryen, som innstiller til kulturutvalget, har bestått av kultur- og idrettsutvalgets leder Tor Kristian Ludvigsen (KrF), nestleder Petter Benestad (V) og utvalgsmedlem Adriana Ruiz (Ap). De er alle aktive politikere, og hører til Kunstsilos mest trofaste støttespillere. Innen forslagsfristen viser sakspapirene at det kom inn totalt 34 forslag på 21 kandidater. Nicolai Tangen var ikke blant dem. Juryen er imidlertid ikke bundet av innkomne forslag, og valgte i år å innstille på sin egen kandidat. Som altså var Nicolai Tangen!

Kulturprisen og tildelingen ville stått seg på om utvalget som vurderte kandidatene var uavhengige av bystyret. Slik Nobelkomiteen er uavhengig av Stortinget. Og mens mesén med velfylte bankkonti gjerne får betydelig velvilje i kulturpolitiske kretser, risikerer frimodige kulturpersonligheter fort å komme på kant med de samme kulturpolitiske miljø. Det får gjerne følger for hvem som nomineres til prisen. Dessverre.