Kulturkanon

Tendensiøse og oppblåste som formuleringene er, kan det virke som om politikeren har lykkes med å dra trollene ut i sollyset?

Fædrevennens kulturredaktør er selv inne på at en slik offentlig fordypning i norsk kulturarv kan ha en «berikende» og «bevisstgjørende» effekt. Altså noe som kan oppmuntre til økt allmenn interesse rundt norsk kunsthistorie og dens betydning i både hjemlig og internasjonal kulturhistorie. En slik ringvirkning burde være kjærkommen i manges øyne. Men avisen, med støtte fra flere, ser ut til å mene at dette på en eller annen måte behøver å være «splittende», at det forutsetter «elitisme» og oppnevnelsen av et «smakspoliti», og videre at et slikt prosjekt vil ha et besnærende, musealt preg.

Kultur- og likestillingsdepartementet mener i tillegg det er problematisk at en slik liste uunngåelig vil ha flere menn enn kvinner representert; at det kan føre til uheldig rolleblanding når det er staten som eier prosessen; at det er språket – ikke kunsthistorien – som er viktig for nye innbyggere.

Innvendingene virker å heller være konstruert med bakgrunn i en berøringsangst som følge av økende politisk polarisering, enn hva forslaget til politikeren faktisk innebærer.

Tankene flyr til det som sannsynligvis er verdens mest gjeve pris. Nobel fredspris velges av en håndfull nordmenn, som mest sannsynlig aldri har bodd i, for eksempel, Venezuela, eller nødvendigvis satt fot noen andre steder i verden der de nominerte kandidatene kjemper sine modige kamper. Som regel i områder med levekår innbyggerne i et privilegert nordisk land ikke har forutsetninger til å kunne leve seg inn i.

Det finnes dem som har problematisert nobelkomiteens begrensede synspunkt, eller stemplet den som elitistisk som tror den kan bedømme eller på meningsfylt vis diskriminere mellom innsatsen til mennesker som fremmer fred i fjerne verdensdeler. Det finnes dem som synes å mene at Nobelkomiteens mandat oser av innbilsk pretensiøsitet og en mer eller mindre tilslørt nordisk subjektivitet. Og fra alle slike påstander drysser det sikkert korn av sannhet.

Men disse stemmene lykkes ikke med å kneble debatten, og opphøre en ordning som kunne blitt oppfattet som «splittende»; som aldri vil kunne bli helt perfekt. Fordi det er mange nok som aksepterer premisset om at en slik øvelse handler om å skape oppmerksomhet, intensivere den offentlige samtalen og bidra til en kollektiv refleksjon som ikke stagnerer fremgang og utvikling; men aktivt bidrar til den. Og i mindre grad om den umulige øvelsen det er å foreta en såpass kompleks skjønnsvurdering.

Det er nemlig ikke en krenkelse mot alt som uunngåelig vil havne på utsiden, at noe blir fremhevet over noe annet. Men når debatter om norsk kunst- og kulturhistorie ser ut til å lenke seg fast til et slikt syn, blir de også fattigere og mer lavmælte, preget av periferi og likegyldighet.

Når kulturredaktøren avsporer til å skrive om ski og vafler, når Haagen Poppe trekker frem Griegs a-moll konsert og korpstradisjoner, synliggjøres noe av denne periferien.

Ironien slår meg uansett som påfallende når det er selve reaksjonen på idéen om en norsk kulturkanon som utmerker seg som det mest norske ved hele konseptet. Og berøringsangsten opplever jeg at bare bekrefter kulturkompleksene initiativtaker peker på.

Er det utopisk å se for seg at høyre- og venstresiden i norsk politikk kan forenes i respekt og beundring for landets kunsthistorie, og lande et vakkert vedtak når saken skal diskuteres på Stortinget?