Kristenretten og Pride: En kulturkollisjon

For få dager siden var kongehus, regjering og det offisielle Norge på Moster, Bømlo, der de understreket hvilken enorm betydning kristenretten har hatt for utviklingen av samfunnet vårt. Samtidig vaier regnbueflagget fra offentlige og private flaggstenger i feiringen av Pride-ideologien, som setter mennesket i sentrum og som inviterer til en grenseløs frihet der individet selv definerer sin identitet og sitt kjønn, og der Gud er blitt irrelevant.

Som følge av tinget på Moster i 1024 ble det slutt på å sette uønskede spebarn ut i skogen for å dø. Kvinnene fikk samme verdi som mennene og tvangsekteskap ble avskaffet. Rett og galt ble ikke lenger avgjort utfra makt, rikdom og ressurser.

Dette var radikale idéer som gikk på tvers av datidens norrøne tankegang. De ble begrunnet ut fra troen på at vi alle står ansvarlige overfor universets skaper og livgiver. Dette menneske- og samfunnsynet medførte både fundamental frigjøring og et ansvar for vår neste, for naturen og for samfunnet vi sammen utvikler.

Tankegangen fikk stor innflytelse på Magnus Lagabøtes banebrytende landslov av 1274. Her fikk svake grupper rettigheter som de til da ikke hadde hatt. Loven hadde bestemmelser om vern av liv og eiendom, om ekteskap og arv og om rettssystemet.

Juni er de siste årene blitt til en såkalt Pride-måned som feires med parader og arrangementer over hele landet. Pride-ideologien rommer både likheter og ulikheter i forhold til kristenretten. Et overordnet anliggende i Pride er å bekjempe diskriminering av minoriteter, spesielt når det gjelder seksualitet og kjønnsuttrykk. Disse gruppene har lidd mye urett i vårt kristne samfunn. Foreningen FRI og andre har fått gjennomslag for deres rettigheter og fortjener honnør for det.

Når jeg likevel roper et varsko, er det fordi begrunnelsen for Pride-ideologien er problematisk. Kristenretten bygger på at Gud er sentrum i universet og at mennesket har sin verdi fordi det er skapt i Guds bilde. Pride-ideologien setter mennesket i sentrum. Det har kraft til å skape sin egen identitet fristilt fra alle begrensninger. Mennesket er herre over naturen og biologien. Hvis Pride-ideologene sier at det finnes et mangfold av kjønn, så er det slik, selv om det ikke finnes verken biologisk eller medisinsk basis for dette.

I FRIs «Rosa kompetanse»-opplegg for barnehage og skole, lærer barna at det bare er de selv som vet hvilken kjønnsidentitet de har. De kan være gutt eller jente, både gutt og jente, eller ingen av delene. De lærer dessuten om «gutter, jenter og andre kjønn».

Det fødes litt over 50.000 barn i Norge hvert år. Omlag 300 av disse er barn med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling, og av disse igjen er det mellom 10 og 12 barn der man ikke umiddelbart kan fastsette kjønnet ved fødselen. Alle disse har krav på, og må få, all den medisinske og psykologiske hjelpen de trenger.

Jeg kan imidlertid ikke forstå at dette antallet skulle rettferdiggjøre det nasjonale korstoget som FRI og deres sympatisører har organisert, der alle norske barn – helt vanlige gutter og jenter – oppfordres til å føle seg fram til hvilket kjønn de er, og hvilken kjønnsidentitet de har.

12. mars i år stanset det britiske helsevesenet bruken av medisiner som utsetter puberteten for barn med kjønnsdysfori. Flere andre europeiske land gjør det samme med henvisning til manglende bevis for god effekt og bekymring for alvorlige skadevirkninger. I England steg antall henvisninger på dette feltet fra 250 pr år til mer enn 5.000 barn og unge i løpet av 10 år.

Britene har gjennomført verdens hittil største gjennomgang av kjønnsbekreftende behandling for barn, ledet av barnelegen Hilary Cass. Hun påviser at behandlingen bygger på et sviktende fundament og sier til avisen The Guardian at debatten om såkalt kjønnsbekreftende behandling er giftig, polarisert og ideologisk.

Når noen av oss her hjemme påpeker skadevirkningene som blir påført samfunnet vårt hvis det blir tillatt å inngå ekteskap mellom flere enn to personer, eller når vi påpeker det uheldige ved surrogati som metode for at likekjønnede par skal kunne skaffe seg egne barn, er responsen som regel at vi lider av fobier og trangsynthet. Nesten aldri noe annet. Pride-ideologene har full rett til å gi uttrykk for sine meninger, men det hadde vært fint om deres samfunnsomveltende ideologi hadde vært fulgt opp med konkret begrunnelse og vitenskapelige fakta.

Jeg håper at 1000-årsjubileet for kristenretten bidrar til en gjennomtenkning av hva vi kan miste, et samfunn der respekt for det hellige har skapt likeverd og fred. Det som nå truer oss, er et samfunn der mennesket er tilværelses sentrum, og der mangfold betyr at alle tenker likt og der det blir forbudt å mene noe annet.