Krisesentrene trenger fleksibilitet, ikke tvang

Flere krisesentre har positive erfaringer med fleksible løsninger. Blant dem er Romerike krisesenter (bildet), skriver innleggsforfatterne. Foto: Robert McPherson

Ved å tvinge krisesentrene til å ha et kjønnsdelt tilbud risikerer vi å gjøre livet vanskeligere for dem som allerede har det tøft.

Alle som søker hjelp på et krisesenter, kommer fra vanskelige livssituasjoner. De har ulike behov. Derfor må krisesentrene få mulighet til å møte behovene på best mulig måte.

Regjeringens forslag til endringer i krisesenterloven låser i praksis dagens krisesentre. Den nye loven viderefører en lovpålagt fysisk kjønnsdeling. Tanken bak kan virke god. Men i praksis taper både kvinner og menn på en slik løsning. Det rammer også barna som bor på krisesenteret.

Over halvparten av landets 43 krisesentre vil fjerne krav om kjønnsdeling, og flere av dem har positive erfaringer med fleksible løsninger. Et godt eksempel er det integrerte tilbudet hos Romerike krisesenter, der kvinner, menn og barn deler fellesarealer, men samtidig kan trekke seg tilbake hvis de ønsker det. Evalueringen viser at både kvinner, menn og barn føler seg trygge og får god støtte. For menn som kommer med barn, er situasjonen blitt betydelig bedre. Det har heller ikke vært utfordringer knyttet til sikkerhet.

Hverken Sverige, Danmark eller Finland har krav om fysisk kjønnsdeling. Hvorfor skal Norge legge seg på en strengere linje?

Kan være falsk trygghet

Krisesentrene ble opprinnelig startet kun for kvinner. Forskning viser at kvinner fortsatt utsettes for alvorlig partnervold i større grad enn menn, men også at et betydelig antall menn utsettes for partnervold.

Selv om kvinner statistisk sett er mer utsatt, betyr ikke det at en kjønnsdeling er nødvendig for at det skal være trygt å bo på krisesenter. Det kan derimot være en falsk trygghet fordi det ikke tar høyde for at voldsutøver kan ha samme kjønn, eller at det kan sendes inn noen andre på deres vegne.

Voldsutsatte er en mangfoldig gruppe med ulike behov. Et kjønnsperspektiv er viktig, men ikke nok alene. En krisesenterlov må ha som utgangspunkt at en rekke identitetskategorier, enten det er kjønn, etnisitet, klasse, seksualitet, alder, funksjonsvariasjon eller andre, oftest virker sammen. Et krisesenter skal gi en god og likeverdig tjeneste for alle voldsutsatte. Da er det helt nødvendig med fleksibilitet.

Trygghet, støtte og verdighet

Kommunene og krisesentrene kjenner brukerne sine best. De må få frihet til å organisere hjelpen slik at den fungerer både for kvinner, menn og barn. De som ønsker å videreføre en delt løsning for kvinner og menn, må fortsatt få gjøre det. Men de som ønsker en mer fleksibel modell, må også få denne muligheten.

Målet må alltid være å gi trygghet, støtte og verdighet til mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det gjør vi best med en krisesenterlov som gir handlingsrom, ikke tvang.

Hege Edvardsen, Romerike krisesenter IKS

Britt Helen Aasbø, Krisesenter vest IKS

Merete Egge Nerland, Nordmøre krisesenter IKS

Inger Lise Svendgård, Nord-Trøndelag krisesenter IKS

Annik Eriksson, Norasenteret IKS