Krigen rundt matbordet

Det startet som Selmas prosjekt.

Hun skulle begynne på videregående skole, kroppen endret seg og hun trodde hun ble tjukk.

Selmas prosjekt skulle snart ta kontroll over hele familien.

– Du merker ofte at søsknene dine har en dårlig dag, og så sier de noe som kan høres litt dumt ut. I morgen blir det en ny dag, og hun spiser sikkert igjen.

Laurits er lillebroren til Selma.

I løpet av sommeren endret Selma seg fra å være en glad jente til en som gjorde alt hun kunne for å spise minst mulig.

– Det at de sa ifra om at de syntes jeg burde spise mer, og at de var bekymra og sånn, det prella rett av, og jeg ble egentlig bare veldig sint på dem og distanserte meg fra dem, fordi jeg følte liksom at de ville ødelegge for meg.

Laurits så hva som skjedde med søsteren. Han og den andre broren som fortsatt bodde hjemme, ble fort en del av en hverdag som handlet om å få i Selma mat.

– Vi hadde lyst til å be henne om å holde kjeft og spise som en vanlig person.

Ikke minst drikke melk.

Det kunne gå høylytt for seg. For Selma nektet.

– Kan hun bare være stille, liksom? Kan hun ikke bare spise? Vi var ganske frustrert i perioder.

Selma ønsket å høre det motsatte.

– Det går fint at du ikke spiser, eller bare la meg være i fred.

Men sykdommen som hadde flyttet inn i hodet til Selma, skulle ikke få være i fred.

Laurits kunne sitte på rommet og spille med kameratene når det brøt ut en matkrig i etasjen under.

– Jeg husker én episode at jeg og noen kompiser satt og gama, og så hører jeg noe roping og skriking utafor.

Faren kom etter Selma med melkeglasset, som hun tok og kastet tilbake på ham.

– Det kunne være fristende å rømme unna noen ganger og spise middag hos andre kompiser og sånn her, men jeg tror det er viktig å stå i det og stå sammen – og passe på at hele familien er med.

Selma ble ikke friskere. Hun ble sykere, og måltidene i familien handlet stort sett om å få henne til å spise.

Laurits husker at han syntes dette var noe av det vanskeligste. Moren hadde ofte snakket om måltidene som den tiden på døgnet som de hadde tid til å snakke sammen.

– Det kunne også være at jeg hadde vanskelige dager og ville prate med mamma og pappa om noe, men hun hadde tatt fokuset, så i sånne situasjoner syntes jeg kanskje det var verst at jeg sleit med å finne rom og samvittighet til å ta plass.

Laurits opplevde tiden som sår og vanskelig.

– Det var veldig frustrerende og kunne gå en kule varmt, for å si det sånn.

– Et lite helvete

En studie fra Høyskolen Oslo viser at det er sju ganger så mange som får spiseforstyrrelser nå som for 20 år siden.

To av ti er i risikosonen for å utvikle spiseforstyrrelser. En av ti har fått spiseforstyrrelser.

Mange av disse er ikke i behandling, sier Annette Rugaard, som er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og familieterapeut ved Modum Bad.

– Det er store mørketall, fordi to av tre av de som er i ferd med å utvikle spiseforstyrrelser, aldri blir oppdaget eller hjulpet i tide.

Om lag 50.000 personer har alvorlige spiseforstyrrelser i Norge, viser tall fra Folkehelseinstituttet. Og det er en kraftig økning de siste årene.

Begge foreldrene til Selma er leger.

Moren sier de i teorien visste hva de skulle gjøre, men livet var ikke teori.

– Det en slags unntakstilstand. Det er en surrealistisk tilstand, egentlig.

De var vant til å ha det hyggelig rundt bordet, hele familien.

«Så plutselig blir det bare en fiende som setter seg til bords med oss, på en måte, gjennom Selmas sykdom»

Med sykdommen fulgte også en skam for foreldrene.

– Det er jo et lite helvete, rett og slett, å komme i den situasjonen. Så man prøver jo liksom å leve det vanlige livet og sitte og spise middag og liksom ha det hyggelig, men det skal jo ingenting til før det skjærer seg.

Hun forteller at man kunne sitte og vente på at det gikk galt.

– Nå sier noen et skjevt ord, eller vi maser for mye, eller et eller annet. Så det er alltid en sånn stemning som er utrolig energikrevende.

Lillebror Laurits rømte inn i spesielt fotball og gaming når det ble for vanskelig hjemme. Han er også glad i musikk.

Han forteller at han også noen ganger var hjemme og passet på at søsteren spiste.

– Jeg syntes det var litt kult at mamma og pappa stolte på meg om at jeg kunne ta litt ansvar.

Han sier han tok det ansvaret på alvor og var veldig streng med at hun fikk i seg det hun skulle.

– Men noen ganger kunne det være litt irriterende også, fordi det er ofte slik at med guttegjengen min finner vi på noe gøy – helt spontant.

I starten turte han ikke fortelle kameratene sine hvorfor han ikke ble med dem ut spontant. Han ville ikke si at søsteren var syk.

– Det høres bare litt dumt ut at jeg må være hjemme og passe på søstera mi. Det er jo ikke noe man kanskje går og forteller offentlig om hele tida, at man har en søster som har problemer og sånn.

Familien i terapi

Selma fikk, sammen med foreldrene, behandling ved BUP i Trondheim – en familiebasert terapi.

Der var søsknene involvert noen ganger, og resten av terapien foregikk hjemme, så det var en krevende tid for alle sammen, som det er for alle som er i lignende situasjon.

Uten god hjelp fra terapeutene hadde de ikke klart den vanskelige situasjonen, som uansett var veldig krevende.

De måtte også søke annen hjelp for å klare å være der for Selma, og fungere i resten av livet og hverdagen.

Modum Bad startet for et år siden et prosjekt der hele familier blir behandlet over flere uker, ikke bare den som er syk. Der legger de inn alle sammen.

Internasjonale studier viser at pårørende til unge med spiseforstyrrelser oftere blir sykmeldte eller faller utenfor arbeidslivet.

Annette Rugaard ved Modum Bad sier erfaringer viser at det samme skjer her, og at de ser et stort behov for å behandle hele familien.

– Foreldrene trenger også støtte, fordi den som er syk, trenger hjelp fra dem rundt. Derfor er det viktig å hjelpe dem til å stå i den kampen det er.

Hun sier det også er veldig viktig å se søsken og gi dem plass, slik at de også får rom til sine følelser.

Mogstad er selv blitt terapeut og en støtte for familier med spiseforstyrrelser. Hun og Selma har skrevet bok om hvordan hele familien jobbet sammen for at hun skulle bli frisk.

– Å ha den aksepten for at det er en hel familie som er dysfunksjonelle og syke, det er så utrolig viktig, fordi de som er syke, trenger oss så innmari. Men vi trenger også hjelp og støtte.

Hun sier hun er veldig takknemlig for at de har klart å mobilisere det de trengte, og fått hjelp. Det er jeg veldig takknemlig for.

Selma vet at opplegget hjemme var helt vesentlig.

– Familien sto på døgnet rundt. Og jeg tror det rett og slett er det som gjorde at jeg klarte å bli frisk.

De satt med henne da hun skulle spise, og de laga mat til henne.

Laurits husker episoder der han prøvde tømme melkeglasset i munnen til Selma, da hun nektet.

Psykolog Bente Sommerfeldt ved Villa Sult sier det er viktig å adressere problemene.

– Veldig mange tør ikke å spørre, for vi er veldig redde for å gjøre folk syke, eller få folk på gale veier, eller gi folk ideer. Det er en myte når det gjelder spiseforstyrrelser.

Hun sier at noen tror at hvis man snakker om dette med kropp og mat, så blir man syk av det.

– Det er feil. Veldig få eller ingen blir syke av å bli spurt om forholdet sitt til mat og kropp.

Det var åpenhet i hjemmet til Selma. De snakket både om sykdommen og andre viktige ting.

– Vi gjorde andre ting for å få fokuset vekk fra mat. Jeg hadde også veldig gode venner som stilte opp. Så jeg tror rett og slett denne helheten var med på å gjøre Selma frisk.

Laurits sier det er viktig å forstå hvor mye det koster for en familie å ha en som er så syk.

Han tror det å ha fokus på familien er viktig. Det må også anerkjennes hvor viktige de er for den som er syk.

– Man ser jo, i hvert fall som Selma sier sjøl, hvor viktig pårørende har vært og vi rundt henne har vært for at hun skal bli frisk.

Selma hadde ikke vært der hun er i dag om familien ikke gikk i krigen med henne.

– Jeg tror det er det som gjorde at jeg klarte å bli frisk, det at de bare holdt ut og holdt ut. Jeg hadde så mange folk som klarte å stå i kampen med meg.