Krigen i bakgården

5 hours ago 5

Siden midten av februar har den kongolesiske byen Bukavu vært under opprørernes kontroll.

– Jeg lever i isolasjon. Den minste ting som tiltrekker oppmerksomhet, kan koste meg livet, skriver «A» (23) i en melding til VG.

«M» (22) går fortsatt ut på dagtid, men hun lever i konstant frykt for hvordan situasjonen vil utvikle seg.

– Vi begynner å bli vant til å se dem kjøre rundt i jeepene sine i militæruniform, vant til å høre sirener minst fem ganger om dagen – og til å høre stadige innbruddsalarmer.

Av frykt for sine egne liv kan de ikke stå frem, hverken med navn eller ansikt. Derfor har de valgt seg hver sin initial i denne VG-saken.

Det er litt over en måned siden «A» filmet tre unge menn med våpen, fra under en vinduskarm i et nabolag i byen.

– De har tatt opp våpen som ble forlatt av våre soldater da opprørerne gikk inn, og bruker dem som de vil for å skremme og rane folk, forteller «A».

Den blodige krigen i Kongo kan virke lang unna, men den har en direkte kobling til deg som leser denne saken på din mobiltelefon eller PC.

De siste månedene har M23-militsen tatt kontroll over stadig større områder øst i Kongo. Flere av dem er rikest på noen av verdens viktigste mineraler, som brukes i produksjonen av nesten all teknologi.

For to måneder siden inntok M23-militsen Bukavu. Det er der «M» oppholder seg.

Det gjorde også «A», frem til han i forrige uke valgte å ta en enorm risiko: Å prøve å rømme til et naboland – for å komme seg unna okkupasjonen.

Lederen for opprørsalliansen er Corneille Nangaa.

I fjor sommer ble han dømt til døden for krigsforbrytelser.

En militær domstol i hovedstaden Kinshasa dømte Nangaa, sammen med flere andre opprørsledere, in absentia.

Men siden har de vært på offensiven.

Nangaa leder Congo River Alliance (CRA), en koalisjon av 17 partier, to politiske grupper og bevæpnede militser – som M23.

M23 er gruppen som har tatt store områder i Kongo de siste månedene. De beskyldes for en rekke krigsforbrytelser: Tortur, massakrer, ulovlig henretting av sivile, og bruk av voldtekt som våpen i krig.

Gruppen støttes av nabolandet Rwanda – noe Rwanda har nektet for, men som er blitt dokumentert i flere runder, blant annet av en egen FN-ekspertgruppe. FN har også dokumentert hvordan viktige naturressurser smugles ut av Kongo av M23-gruppen.

Bakgrunn for konflikten

Krigen i Kongo har en historie som strekker seg flere tiår tilbake. I sentrum for den dramatiske eskaleringen i år er den væpnede gruppen M23, som sier de beskytter tutsi-minoriteter i Kongo.

Under folkemordet i Rwanda i 1994 ble opp mot én million mennesker drept. Det ble hovedsakelig begått av folkegruppen hutuer mot folkegruppen tutsier. Folkemordet gjorde også at over én million hutuer flyktet fra Rwanda til Kongo. Blant dem var også soldater og militser som hadde deltatt i folkemordet. Dette utløste en konflikt i Kongo mellom hutuer og tutsier, to etnisiteter som finnes i begge land.

Siden fulgte to store kriger i Kongo – som endte med en fredsavtale i 2002. Til tross for nye fremskritt fortsatte lokale væpnede konflikter øst i landet, i tillegg til humanitære kriser og grove menneskerettighetsbrudd.

Kongos rike naturressurser som diamant, coltan, kobolt, gull og kobber er en viktig motivasjonsfaktor for utenlandsk innblanding og korrupsjon.

M23 ble stiftet i 2012. De beskyldes for en rekke krigsforbrytelser: Tortur, massakrer, ulovlig henretting av sivile, og bruk av voldtekt av både kvinner og menn som våpen i krig.

En egen FN-ekspertgruppe har i flere runder dokumentert hvordan gruppen støttes av nabolandet Rwanda, selv om Rwanda har nektet for dette. FN har også dokumentert hvordan viktige naturressurser smugles ut av Kongo – av M23-gruppen.

EU er blitt anklaget for å bidra til å opprettholde konflikten, ved å blant annet ha signert en avtale med Rwanda om strategisk mineral-samarbeid.

Her kan du lese mer: Kampen om blodmineralene i Kongo.

De siste månedene med krig har ført ytterligere 2,5 millioner kongolesere ut i akutt matusikkerhet, ifølge FN. Dødstallene er uklare. Men få dager etter at M23 i begynnelsen av februar inntok byen Goma, sa lederen for FN-styrkene i Kongo at nesten 3000 personer var drept bare i slagene om byen.

Torsdag ble Kongos regjering og M23 enige om en våpenhvile mellom seg mens de gjør et nytt forsøk på fredsforhandlinger – etter flere feilede forsøk. Ifølge Reuters kilder, skal det være planer om å signere en avtale i Washington med Rwanda og Kongo, der mineralene knyttes til fredsprosessen.

Men i motsetning til interessen for mineralene, opplever de som lever med volden på bakken, få tegn til hjelp fra det internasjonale samfunnet. På bakken råder kaoset.

Siden begynnelsen av mars har VG hatt jevnlig kontakt med «A». Fra Bukavu beskriver han det slik:

– Det vi opplever, er rett og slett ubeskrivelig.

I Bukavu var det mindre motstand enn i Goma fordi hæren trakk seg ut tidligere for å unngå et blodbad, ifølge «A».

Men selv om M23s erobring av Bukavu skjedde med mindre aktiv kamp, er livet under okkupasjon like vanskelig.

– Folk dør her hver dag, som fluer. Mange menneskerettighetsforkjempere og aktivister forfølges, kidnappes og henrettes med kaldt blod. Så kastes de enten i massegraver eller grøfter.

Det er dette som har vært «A»s personlige frykt, som student og fredsaktivist. Det er en av grunnene til at han har gjort det han kan for å holde seg inne i huset og ikke gå ut på gaten.

– Menneskerettighetsforsvarere dør hver dag her, og en liten uforsiktighet kan føre til det verste for meg i morgen eller dagen etter, sier han.

Mens «A» har holdt seg skjult, har han bodd med familien, som hjelper ham. Han har tilbrakt mesteparten av tiden med bøkene sine.

Han tror ikke noen vil komme dem til unnsetning. Men å flykte er en kalkulert risiko som han har måttet vurdere nøye.

Hver dag er M23-opprørerne synlige i bybildet.

De sprer frykt i Bukavus gater.

Kommunikasjonen mellom «A» og VG har de siste ukene foregått over meldinger som kommer med ujevne mellomrom.

Han skriver bare når han er sikker på at det er trygt. Hvis noen skulle oppdage ham, og rekke å gå igjennom telefonen hans, er han redd det kan sette ham eller familien i stor fare.

Han har selv sett flere ting som underbygger denne frykten, selv om han har holdt seg i skjul.

– Jeg har personlig vært vitne til bortføringen av flere studentvenner som er blitt tvunget til å bli med rebellene. Noen er blitt sluppet fri, andre vet vi ikke hva som har skjedd med.

Nyhetsbyråer har publisert flere bilder av det M23 hevder er frivillig rekrutterte soldater, sivile og tidligere politifolk.

Bildet publisert av AFP i slutten av februar, skal vise en kvinne som sier farvel til familien si etter angivelig å ha blitt rekruttert til M23.

FN rapporterte at tre barn var blitt henrettet i kampene de første dagene av M23s inntrykk i Bukavu. De skulle ha tatt på seg uniformer og våpen etterlatt av soldatene da de rømte fra byen.

«A» forteller at han selv så barn ta på seg soldat-uniformer og våpen da de kongolesiske regjeringssoldatene forlot byen. Ifølge ham skal de senere ha blitt skutt.

Han vet også om flere andre som ikke har klart seg så bra som han selv har gjort.

– En venn av min fetter ble nylig drept fordi han sto opp mot rebellene, sier «A».

Han sender VG et bilde av det som skal være levningene av fetterens venn:

Men det ikke bare M23-militsen som gjør livet i Bukavu utrygt.

Da gruppen rykket inn, trakk de kongolesiske regjeringssoldatene seg ut for å unngå kamper inne i byen, bekreftet guvernøren, som selv evakuerte. Det førte ifølge BBC til et maktvakuum og kaotiske scener, inkludert en rapportert masserømming fra byens sentrale fengsel.

«A», som befant seg i Bukavu disse dagene, sier at fengselsvaktene flyktet, og at innsatte slapp fri da myndighetene forsvant.

– De har tatt til våpen som ble liggende igjen da den nasjonale hæren dro. De dreper med kaldt blod, enten for å ta hevn eller for å stjele folks eiendom. Hus blir oppsøkt hver natt. Det er rett og slett uutholdelig.

«A» kaller det et «helvete på jord».

– Du ville ikke ha trodd dine egne øyne. Byen vår er blitt et sted for ubeskrivelig ondskap. Menneskelivet er fullstendig vanhelliget, sier han.

– Siden myndighetene forsvant, har det oppstått et gapende sikkerhetsvakuum. Rebellene kontrollerer bare strategiske områder, og resten blir etterlatt til kaos. Bevæpnede og morderiske kriminelle fanges og brennes levende – av en traumatisert befolkning.

Blant dem som lever i skjul, sirkulerer grusomme videoer og bilder som skal vise alt fra lynsjede voldtektsmenn, drepte barn og folk som er drept for å si opprørerne imot, til det som hevdes å være likskjending og kannibalisme.

VG har fått tilsendt flere slike videoer. De kan ikke verifiseres, men meldingene som deles sammen med dem, viser den sterke frykten blant kongolesere som lever i et kaos der de ikke kan stole på noen og ikke aner hva fremtiden vil bringe.

Noe som gjør situasjonen verre for dem som lever med den, er den opplevde stillheten fra det internasjonale samfunnet.

– Når folk blir drept i Gaza, er det enkelt å finne det i mediene. Når folk blir drept i Ukraina, reiser hele Europa seg. Men når folk dør i Kongo, er det som om vi er en annen kategori mennesker, mener «A».

– Bare en internasjonal mobilisering kunne fått slutt på denne tragedien, som legger skam på menneskeverdet. Menneskeliv burde være hellig.

I februar gjenåpnet en katolsk skole i Goma.

Kun 70 av 2000 elever møtte opp.

22 år gamle «M» er en annen student som oppholder seg i opprørskontrollerte Bukavu. Hun mistet nylig moren sin og har derfor tatt på seg ansvaret som «mamma» i huset der hun bor med søsknene og faren, forteller hun – og sender VG anonymiserte bilder fra hverdagslivet sitt.

I motsetning til «A» pleier hun å dra ut av huset sitt på dagtid. Men hun passer på å komme seg hjem tidlig, før det blir mørkt.

Livet hennes ligner på slik det var før opprørerne inntok byen, men med mye større usikkerhet, opplever hun.

Og frykten er konstant.

– Mellom voldtekt og tvangsrekruttering tar vi alle forholdsregler for å beskytte oss selv så godt vi kan. Fra klokken 19.00 er det ingen aktivitet i byen. Og vi går ikke ut om morgenen før 06.30.

Noen steder, som ved vannet, er det fortsatt mulig å finne roen, ifølge «M».

Der «M» studerer, har de gjenopptatt klassene. Men de varer bare til midt på dagen, og hvis noen hører rykter om noe som kan være i ferd med å skje, holder de seg hjemme.

I mars, for eksempel, truet en annen gruppe opprørere med å komme å ta byen fra M23. De klarte det ikke. Men da dukket M23-patruljene opp på universitetet.

– Noen var fortsatt midt i forelesningen, og det ble panikk i klassene. Studenter som dro, som hadde foreldre som ringte bekymret. Foreleserne måtte stoppe, og vi tilbrakte en uke hjemme til vi fikk beskjed fra rektor om at de ikke lenger var der, forteller «M».

Hun har sendt VG et bilde av M23-soldatene inne på universitetet hennes.

Rundt halvparten av studentene har nå flyktet, forteller hun. Noen av lærerne har også dratt. Det gjør det vanskelig å holde forelesningene gående.

Tidligere jobbet «M» i kvinnegruppen til en lokal ungdomsorganisasjon, med trening, workshops og konferanser. De har nå stanset all aktivitet.

Det hun håper mest på fremover, er at noe vil skje. Hva som helst som får en slutt på situasjonen befolkningen er i. Selv om det også kan koste dyrt.

– Vi er fortapt. Vi vet ikke hvor hjelpen skal komme fra. Vi frykter å flykte til nabolandene. Vi frykter at vi kommer til å sulte, sier hun.

– Med stans for alle virksomheter og nedstengning av bankene er de få sparepengene vi hadde, i ferd med å gå tomme. Og situasjonen blir ikke bedre.

«M» sier at hun og familien ennå klarer seg. Fortsatt klarer hun å sette middagen å bordet.

Men når folk etter hvert går tom for flere av tingene de trenger, tror «M» det kommer til å boble over.

– Det vil komme revolusjoner og oppvåkningsbevegelser over hele byen. Med alle kidnappingene vi nå ser; usikkerheten, arbeidsledigheten, sulten og ingen håp om frigjøring: Folk kommer til slutt å trosse frykten og kjempe for frihet selv.

For «A», som drømte om å rømme fra Kongo, lyktes planen.

Han flyktet via Rwanda, som støtter M23-rebellene. Hele veien var han redd for å bli identifisert – og bli et mål.

Den samme frykten var med ham gjennom Uganda, som ifølge FN nå huser flest flyktninger i Afrika - et tall som har økt med over 40.000 kongolesere siden januar, til totalt 1,8 millioner. Mange av dem har opplevd seksuell vold og andre traumer på veien dit, ifølge FN.

I forrige uke ankom «A» endelig til Kenya.

– Det er noen hindringer her, men det går bra, sier han til VG denne uken.

«A» forteller at han er blitt syk og nå får medisinsk behandling. Reisen var vanskelig, og han er sliten. Men han føler seg trygg. Samtidig frykter han fortsatt for sikkerheten til familien, som er igjen i Bukavu.

Tips meg