KrF er blitt et smalere prosjekt

Verden takker av en pave som har satt spor langt utover egne rekker, fordi Frans var så universell i sitt engasjement: Han talte de fattiges sak, vasket flyktningers føtter, og inkluderte også skeive rausere enn før. Han skrev klima-hyrdebrevet Laudato Si til alle som lever, om omsorgen for vårt felles hjem, og sluttet aldri å utfordre til fred.

Paven angikk flere enn katolikkene, fordi han brydde seg langt utover sine egne.

Kontrasten er stor til KrFs landsmøte i helga, som stadig snevrer inn. Handler virkelig de viktigste kampene i 2025 om å forby regnbueflagg ved skoler, som gjør sårbare unge tryggere på at det er greit å være dem der? Og om å avskaffe pappapermen, som har styrket tusenvis av barn og fedres muligheter til å knytte tidlige bånd?

Valgerd Svarstad Haugland advarte mot å bli «et trumpish tradwife-parti» - men tapte. Frustrasjonene over KrFs smalere og smalere sti går heldigvis langt inn i partiet selv. Ikke overraskende opplever mange homofile at KrF ikke lenger er et parti for dem. Tidligere KrF-topp Mona Høvset «savner partiet som kjempet for et samfunn med plass til alle».

Kjempe for seg selv, eller for alle?

Vi er mange også utenfor partiet som synes det er trist hvor snevert prosjektet er blitt. Som grønn politiker savner jeg gamle dagers KrF som en alliert for miljø og internasjonal solidaritet. I stedet framstår KrF nå som et parti som kjemper mest for sine egne – for at en kristenkonservativ minoritet skal ha en lomme å føle seg trygge i.

Men denne nye politikken rammer andre minoriteter hardt, og etterlater klimakrisen i dødsskyggens dal. Tilsynelatende i et forsøk på å fange den nykonservative vinden som har blåst verden over. Men kanskje er antiwoke allerede er på vei ut? Motstanden Trump vekker gir håp om at det kan bli stas å være snill igjen. Langt fra alle kristne vil den veien KrF peker. Også i frikirken og misjonskirken tar mange til orde for å inkludere skeive.

For å bli personlig: For meg er ikke kampen for inkludering noe annet enn kristen tro og verdier, men midt i kjernen. I kirka nå i påska slo det meg hvor godt det gjør å få satt mitt eget lille liv inn i en større horisont, som rommer alle som lever, alt Gud elsker. Det er så jeg kjenner det knirke i mitt eget begrensede perspektiv når vi ber for verdensledere vi ikke liker, og bekjenner blinde flekker og unnlatelsessynder mot skaperverket. Livet blir litt større hver gang.

«Må de alle være ett», ba Jesus. Og forferda sine egne med å omgås samaritanere, kvinner, tollere og syndere, spedalske og andre utdefinerte. Det radikale likeverdet han levde ut provoserte, særlig de med makt. «Her er ikke jøde eller greker, mann eller kvinne», skrev etterfølgerne hans. Han høres jo rent woke ut, denne Jesus! Det er nesten så man tør tro på noe som ikke bare er gode nyheter for de troende selv, men til beste for alle.

Selv velger jeg å gjøre min politiske innsats i Miljøpartiet De Grønne, fordi MDG løfter en utvidet solidaritet som trengs sårt nå: Solidaritet med hele mangfoldet av mennesker, med naturen og våre medskapninger dyrene, og med generasjonene etter oss. Jeg vil ikke være med på noe smalere prosjekt. La oss heller ta en Frans.