Korttenkte forslag fra kommunekommisjonen

Den økonomiske situasjonen de aller fleste norske kommuner befinner seg i nå, er prekær. Og noe må helt klart gjøres. Men det er særlig et forslag jeg reagerer kraftig på, nemlig å fjerne lovkravet til tverrfaglig kompetanse i kommunene. Argumentasjonen er langt på vei «økt fleksibilitet» for kommunene. Per i dag er norske kommuner pålagt ved lov å gi innbyggerne tilgang på kompetanse som fysioterapeut, ergoterapeut, psykolog, lege og jordmor. Denne typen kompetanse er avgjørende for å kunne sikre gode helse- og omsorgstjenester, det er viktig for barn som trenger oppfølging i barnehage og skole, og barnevernstjenesten spiller på denne lokale kompetansen, for å nevne noe. Det skal sikre at den enkelte tjenestemottaker får et tverrfaglig og kvalitativt godt tilbud, hvor flere profesjoner arbeider sammen for å se mennesker fra ulike synsvinkler, med erfaring og fagkunnskap. Fjerner man lovkravet, vil kvaliteten i tilbudet stå i fare. Dette handler ikke om å sikre fleksibilitet for kommunene. Dette handler om kvalitet. Og det koster. Dette er spesielt risikofylt for innbyggere i mindre kommuner. Det er ikke slik at det er en automatikk i at mennesker med de mest komplekse behovene for hjelp bor i bykommuner med større og mer robuste fagmiljø og god tilgang på høy fagkompetanse. Sykehusene har dessuten nok å gjøre under krevende økonomiske omstendigheter og derfor begrensede muligheter til å tilby oppfølging. Dessuten ligger ansvaret for oppfølging i all hovedsak hos kommunene, nærmest der vedkommende har sitt daglige virke. Dette ser det ikke ut til å skulle endres på i utvalgets rapport. Dersom kommunene ikke lengre er pålagt det som etter mitt skjønn er nødvendig fagkompetanse, er det nærliggende å tro at det blir tilfeldighetens spill som vil avgjøre om du får et godt tilbud eller ikke. Man trenger ikke doktorgrad i noe som helst for å forstå at dette vil gå på kvaliteten løs.

Dersom en tjenestemottaker får et tilbud som ikke lever opp til lovens krav, har vedkommende selvfølgelig rett til å klage. Å klage er en langdryg og tung prossess. Dersom en person trenger hjelp fra kommunen, er personen sannsynligvis i en vanskelig nok situasjon for før.

Jeg mener utvalget her foreslår et tiltak som er den forvaltningsmessige ekvivalenten til å «tisse i buksa for å holde seg varm». Konsekvensene av et slikt korttenkt tiltak kan bli store. Først og fremst for personen det gjelder, som vil kunne få et dårligere tjenestetilbud, redusert livskvalitet, og det kan være både farlig og skadelig. Dette gjelder spesielt i saker som angår helse og omsorg. Veien til brudd på helselovgivningen om rett til riktig og nødvendig helsehjelp blir vesentlig kortere, og dette er en reisevei vi absolutt ikke trenger å korte mer ned. Dersom en person opplever slike brudd, har vedkommende rett til å klage til Statsforvalteren. De har allerede et ekstremt høyt arbeidspress på dette området, og lang saksbehandlingstid.

Skal dette være veien å gå, vil det kreve statlige overføringer til Statsforvalteren, kommunen vil påløpe seg utgifter til jurister, etter alle solemerker vil sykehusene måtte «rydde opp» i rotet som forårsakes i kommunen… Dette koster også penger. Mange penger. Satt på spissen er fortsatt tverrfaglig kompetanse i kommunene å regne som en litt dyr tur på bensinstasjonen for å kjøpe en brus en søndag da alt annet var stengt, mot alternativt å skulle bruke bensinstasjon for alle nødvendige innkjøp hele året. Og et lite apropos i denne sammenhengen: Staten er også finansiert av skattepenger. Det er de samme pengene. De kommer bare ut av «en annen lomme». Er det ikke enklere å sørge for større overføringer til kommunene, sikre kvaliteten i tjenestene, enn å legge opp til et løp med klaging, krangling og elendighet som er krevende for absolutt alle involverte?

Det er påfallende hvor lett pengene kan rulles ut når det skal bygges motorvei eller føres krig, men når det kommer til gode helsetjenester, da skal vi tydeligvis spare oss til fant og vel så det.

Det er heldigvis bare en rapport, og ikke vedtatt politikk.