Kongehuset kan ikke leve på tidligere bragder

Foto: Olav Olsen

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Pensjonert major og forsvarsanalytiker John Berg tar feil når han i Aftenposten 5. september hevder at jeg «overser det aller viktigste» når jeg ikke nevner 80-årsjubileet for frigjøringen i kronikken om hvordan det kriserammede kongehuset kan prøve å komme på offensiven igjen.

Kongen har for sin del gitt uttrykk for at det burde vært satt strek for markeringene etter 50-årsjubileet for frigjøringen i 1995, men fortsatt markeres og jubileres det hvert femte år. Kongehusets rolle under krigen behandles også stadig i bokform, inkludert min egen bok «Kronprinsessens krig» fra 2019. Likevel har støtten for monarkiet falt 19 prosent på sju år.

75-årsjubileet for frigjøringen i 2020 ga ikke monarkiet noe oppsving på meningsmålingene. Det er derfor ingen grunn til å tro at 80-årsjubileet i 2025 vil gjøre det.

Krigen gjorde medlemmene av kongehuset til nasjonale ikoner på en måte som kongehuset i det nøytrale Sverige aldri er blitt. Dette er naturligvis en vesentlig årsak til kongehusets sterke stilling i etterkrigsårene.

Men for mennesker som kommer til verden i dag og skal vokse opp med Haakon VIII som konge, ligger andre verdenskrig like langt tilbake i tid som Krimkrigen lå da John Berg kom til verden på 1930-tallet. Krigen må aldri bli glemt, men jo lengre vekk vi kommer i tid, jo mindre kan kongehuset leve på forfedrenes bragder i årene 1940–1945.

Kongehuset må gå offensivt til verks om det skal komme ut av den rådende tillitskrisen. Det innebærer å se fremover.

Trond Norén Isaksen

Historiker og forfatter