Kona og jeg fikk vårt andre barn denne julen. Fortjener vi medalje?

GJESTEKOMMENTAR: Kona og jeg fikk vårt andre barn denne julen. Fortjener vi medalje?

Den viktigste utfordringen for norsk økonomi framover er ikke mangel på finansielle ressurser, men mangel på arbeidskraft, skriver Ole Kvadsheim. Foto: Shutterstock

Det skorter ikke på ideer til virkemidler politikere kan ta i bruk for å få oss til å lage flere barn. Lavere skatt for foreldre med mange barn, lengre foreldrepermisjon, billigere boliger, større pengeutbetalinger. Listen er lang. Og mange av tiltakene kan absolutt tenkes å ha en effekt på fødselsraten. Men politikerne hopper ofte over spørsmålet «Hvorfor bør folk få flere barn?»

Det vises ofte til at fødselsraten (1,44 barn per kvinne i 2024) er lavere enn 2,1 (der vi bør ligge om vi vil unngå at befolkningen krymper over tid). Men å gå derfra til å si at 1,44 er «for» lavt? Dersom folk får færre barn simpelthen fordi de ønsker færre barn, trenger ikke det nødvendigvis være et problem som fordrer politiske løsninger.

Skal man forsvare at staten bruker ressurser på å øke fødselstallene bør man kunne vise til hva økonomer kaller «eksternaliteter», konsekvenser av en handling (i dette tilfellet å få barn) som påvirker andre enn dem som tar beslutningen (foreldrene), og som derfor ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til av de potensielle foreldrene med mindre politikerne griper inn.

Fortjener vi medalje?

Kona og jeg ble foreldre for andre gang denne julen. Beslutningen om å lage dette nye mennesket har selvfølgelig konsekvenser for flere enn oss. Først og fremst for barnet selv, som har gått fra å ikke eksistere til å eksistere. Hvis vi legger til grunn at det er bedre å være enn å ikke være, kan det i seg selv være et rasjonale for å subsidiere reproduksjon. I tillegg har det selvfølgelig store (positive) konsekvenser for familien, og alle dem som vil ha gleden av å omgås ungen etter hvert som han vokser opp.

Men sannsynligheten for at du som leser denne artikkelen, vil få anledning til å bli kjent med dette nye mennesket er ganske liten. I den grad en ekstra innbygger i Norge påvirker deg og ditt liv, skjer det trolig primært gjennom økonomiske kanaler. Kanaler som fra kona og meg sitt perspektiv er åpenbare eksternaliteter. Så da er spørsmålet: Er de effektene mest positive eller mest negative? Kort sagt, fortjener vi medalje? I mange land ville svaret vært et entydig «ja». I Norge er det mer sammensatt. Det er særlig to effekter som trekker i hver sin retning: oljen og eldrebølgen.

Oljefondet

Med et nyfødt barn i hus føles det absurd å sette seg ned for å skrive gjestekommentar om oljefondet. Men skal man si noe om hvorvidt flere mennesker er noe vi burde subsidiere eller ikke, kommer vi ikke utenom de 21 000 milliardene den norske staten har på bok.

Flere innbyggere i Norge betyr flere mennesker å dele oljefondet, og de resterende oljereservene på sokkelen, på. Dersom ungen hadde kommet med 6000 fat olje på kjøpet ville han sørget for at oljepenger per person forble uendret. Det skjedde altså ikke. På grunn av oljepengene er en ekstra innbygger, sett fra staten sin side, et underskuddsprosjekt. En gjennomsnittsperson tar mer ut fra staten, i form av billig eller gratis barnehage, skole, helsehjelp og eldreomsorg, enn vi betaler inn i form av skatter og avgifter gjennom livet. Dersom Norge hadde bestått av bare én person ville den personen, i kraft av å eie hver foss, hvert oljefelt og hver sjelden mineralforekomst i landet, vært rikere enn Elon Musk.

Hva teller mest?

På den andre siden bidrar et ekstra menneske til å jevne ut demografien i Norge, og opprettholde generasjonskontrakten, hvor vi trenger et visst antall folk i arbeidsfør alder per person utenfor. I 2060 vil 2025-kullet nærme seg sin mest produktive alder. Det året vil nesten halvparten av befolkningen i Norge være over 67 år. Fra det perspektivet er det et klart pluss med et ekstra menneske som kan være med på å dra lasset i noen år.

Hvilken effekt er sterkest? Jeg holder en knapp på den siste. Den viktigste utfordringen for norsk økonomi framover er ikke mangel på finansielle ressurser, men mangel på arbeidskraft. Større barnekull de neste årene trekker derfor i retning av at gjennomsnittsnordmannen får mer å rutte med.

Men helt åpenbart er det ikke. Hadde man stilt spørsmålet i land som Japan, Italia eller Hellas, ville svaret vært opplagt. Der gir lav fødselsrate en kombinasjon av mer statsgjeld per innbygger og færre arbeidere per person utenfor arbeidsmarkedet. Begge kanalene trekker i samme retning. I grunnrentelandet Norge er bildet mer sammensatt.