Kommunale sjefer

Kommune-Norge var altfor fragmentert, mente Høyre, og målet med reformen var å skape robuste og selvstendige kommuner som kunne stå på egne bein. Kun slik kunne kommuner få økonomisk ryggrad til å levere de tjenester som innbyggerne hadde krav på, hevdet Erna Solberg, med statsråd Sanner diltende bak. Det var bakgrunnen for sammenslåingen av Lindesnes, Marnardal og Mandal til Nye Lindesnes, og Søgne, Songdalen og Kristiansand til storkommunen Kristiansand. Men ingen skulle sies opp eller gå ned i lønn. Ble det sagt.

Personalkostnadene, som er lønn, pensjonsinnbetaling, avgifter og kontorhold m.m., er den ubetinget største del av en kommunes driftsutgifter. Hvordan kommuner skulle kunne smeltes sammen for å ta ut stordriftsfordelene uten å slanke antall topplederstillinger, er en gåte. For det ville jo bare bety at de samlede personalkostnader ble opprettholdt som før sammenslåingen, og da ville man ikke oppnå noen stordriftsfordeler. Så selvsagt måtte noen toppledere miste jobben, eventuelt akseptere ny avlønning tilpasset en stilling man var kvalifisert for. I alle fall hvis man mente alvor med å høste de økonomiske frukter stordriftsfordelene angivelig skulle gi.

Nå ser vi resultatene. Nye Lindesnes styrer mot rekordunderskudd på 150 millioner for 2025, kan rådmann Kyrre Jordbakke berette, med nedleggelse av skoler og barnehager i distriktene som resultat. Men ingen skal sies opp eller gå ned i lønn. I stedet vil rådmannen knuse sparegrisen, disposisjonsfondet, som for en betydelig del er «medgift» fra de sammenslåtte kommuner.

Da er man kommet noe lenger i storkommunen Kristiansand. Som også er kriserammet og styrer mot et rekordunderskudd for neste år på nærmere 300 millioner. Men i Kristiansand har kommunedirektør Camilla Dunsæd foretatt en opptelling av antall direktører og kommunale sjefer. Og funnet ut at kommunen har altfor mange ledere. Det finnes nemlig hele syv direktører i kommunen, henne selv inkludert, og over 40 kommunale sjefer. Det er for mye, hevder Dunsæd, som støtter seg til en konsulentrapport fra EY, og varsler en «betydelig reduksjon i antallet kommunalsjefer». Hun antyder en halvering, men ingen skal gå ned i lønn eller sies opp. Hvis Dunsæd får viljen sin.

Men det bør hun ikke få. For selvsagt må kommunalt ansatte gå ned i lønn som alle andre når stillingsinnholdet endres. Og er det ikke behov for vedkommende i den kommunale strukturen, er det naturlig at arbeidsforholdet opphører. Som det gjør ellers i samfunnet.

En rettesnor kan være Statens regler ved overtallighet som gir inntil to års ventelønn og fortrinnsrett til stillinger man er kvalifisert til. Det er skånsomme vilkår som man bare kan drømme om i arbeidslivet for øvrig, og som burde være akseptable også for overtallige kommunesjefer.

Viktig for å opprettholde tillit og tro på vårt samfunnssystem er at alle befolkningsgrupper behandles noenlunde likt og i tråd med gjeldende lover og regler.

Hvis det får spre seg en oppfatning av at det eksisterer en elite som får særrettigheter, betalt med økte belastninger for lokalsamfunnet ved nedleggelser av skoler og barnehager, settes innbyggergrupper opp mot hverandre. Resultatet blir at mange føler avmakt og forakt for den administrative og politiske ledelse. Det er gift for tilliten og samholdet i samfunnet. Retorikken blir da knallhard, og konfliktene meget synlige.

Det er en farlig mikstur som må møtes med ærlige svar og politisk kløkt.