Klimapolikk er ikke lenger et rent politisk spørsmål

29. januar kjente en domstol i Skottland Equinors konsesjoner på olje- og gassfeltet Rosebank ugyldige. Bildet er fra en demonstrasjon i London i 2023. Foto: Lucy North, AP/NTB

Det blir stadig klarere at den norske politikken om å fortsette å lete etter og produsere olje og gass er ulovlig.

Vi må erkjenne at domstolene er maktesløse i en konfrontasjon med statsmakten og mektige næringsinteresser. Domstolene er den svakeste statsmakten. Mens Stortinget kontrollerer statens penger, har regjeringen politi og militæret makt. Domstolene har ikke annet enn ordet.

Får liten praktisk betydning

Torsdag 29. januar kjente en domstol i Skottland Equinors konsesjoner på olje- og gassfeltet Rosebank ugyldig. Feltet er det største gjenværende i Storbritannia. Hvis det blir bygget ut, regnes feltet å bidra til britisk økonomi med 25 milliarder pund og skape 2000 arbeidsplasser.

Etter planen vil feltet i 2030 stå for 7 prosent av oljeproduksjonen og 4,5 prosent av gassproduksjonen på britisk sokkel. Oppstart er planlagt til 2026–2027. En stans i utbyggingen er derfor dramatisk.

Domstolen kom til at konsesjonen er ugyldig og derfor uten virkning. Likevel ga den avgjørelsen såkalt oppsettende virkning. Det betyr at virksomheten etter tillatelsen kan fortsette inntil myndigheten «The North Sea Transition Authority» har behandlet saken på nytt.

Den eneste begrensningen er at det ikke må skje noen produksjon av petroleum i henhold til den ugyldige tillatelsen. Dette får likevel liten praktisk betydning, da en eventuell produksjon ligger så langt frem i tid at myndighetene ganske sikkert har rukket å behandle saken på nytt.

Equinor behøver derfor ikke stanse arbeidet med å bygge ut feltet, selv om det nå teknisk sett skjer uten at det foreligger noen gyldig tillatelse. Forventningen er at tillatelse vil bli gitt ved den nye behandlingen, men Equinor må bære risikoen for dette.

En del av en større internasjonal trend

Dommen kan få betydning for saken om utbygging og drift av Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, som går for norske domstoler. De rettslige problemstillingene er like. De går på om konsekvensutredninger forut for tillatelsene skal omfatte klimaeffekten av de senere forbrenningsutslippene fra produktene som utvinnes, det vil si utslipp som skjer der oljen og gassen brukes.

Myndighetenes holdning, både i Norge og Storbritannia, har vært at man bare skulle utrede utslippene knyttet til selve utbyggingen og produksjonen på henholdsvis norsk og britisk sokkel. Britiske domstoler har nå slått fast at dette er feil. Engelsk høyesterett avgjorde dette i en annen sak i juni 2024.

Skotske og engelske rettsavgjørelser er ikke bindende i Norge. De britiske dommene er likevel del av en større internasjonal trend. Trenden innebærer at domstolene kommer på banen i spørsmål om klima og petroleumsutvinning. De gjør dette først og fremst ved å stille stadig strengere krav til myndighetenes utredninger og saksbehandling.

Som den skotske retten sier: «The effect of the burning of fossil fuels on climate change and the lives of individual persons is now well recognised in law.»

Lider av en saksbehandlingsfeil

Norske domstoler kan ikke stille seg utenfor denne utviklingen. I den pågående saken venter de på en uttalelse fra Efta-domstolenEfta-domstolenEfta-domstolen i Luxembourg består av en dommer fra hvert av medlemslandene Island, Norge og Liechtenstein. Domstolen er oppbygd som en mindre utgave av EU-domstolen og avgjør tvister mellom landene om tolkingen eller anvendelsen av EØS-avtalen. Kilde: Store norske leksikon, siden spørsmålet om konsekvensutredning reguleres av et EU-direktiv. Efta-domstolen vil heller ikke være uberørt av den internasjonale trenden.

Det er overveiende sannsynlig at domstolene nå vil konkludere med at klimaeffekten av senere forbrenningsutslipp fra utvunne produkter skal utredes etter direktivets regler.

Siden det ikke er gjort i vedtaket om Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, lider dette av en saksbehandlingsfeil.

De siste årene har rettstilstanden endret seg betydelig når det gjelder klima og politikken som nesten alle stater fører med hensyn til produksjon og forbruk av fossile energikilder. Fra å være et rent politisk spørsmål er klimapolitikken blitt mer og mer jus, med den konsekvens at den førte politikken må kjennes lovstridig.

Dette er slått fast av domstolene i Nederland og Storbritannia og av Den europeiske menneskerettsdomstol. Norske domstoler vil følge etter. Det er bare et spørsmål om tid.

Men det er langt mer usikkert hva konsekvensene av dette vil bli.

Klima- og energipolitikken løfter store og vanskelige spørsmål og berører mektige interesser i staten og næringslivet. Det er også stor politisk uenighet om hvordan de skal løses.

Selv om det er stor enighet om at noe må gjøres, er det vanskeligere å treffe beslutninger om tiltak som virkelig monner.

Bygger opp til konfrontasjon

Nå begynner det altså å danne seg en rettsoppfatning om at det er ulovlig ikke å gjøre noe, og at tilstanden slik den er i dag, er rettsstridig. Denne rettsoppfatningen bygger dels på den vitenskapelige innsikten fra FNs klimapanel og dels på grunnleggende rettigheter som er slått fast i grunnlover og i internasjonale regler, som retten til liv, miljø og rasjonelle offentlige beslutninger.

Denne rettsoppfatningen bygger opp til en konfrontasjon mellom domstolene på den ene siden og de andre statsmaktene og det politiske systemet på den annen. En slik konfrontasjon kan ikke domstolene komme seirende ut av, og det vet dommerne godt.

All erfaring viser at domstolene viker tilbake når retten kolliderer med viktige og sterke statsinteresser. Derfor egner domstolene seg dårlig til å beskytte samfunnet mot mektige autoritære krefter. Selv liberale rettsstater som tolererer sterk motstand fra domstolene, har klare grenser for hvor langt domstolene kan gå.

Dette vet dommerne, og derfor bøyer de seg gjerne, slik amerikansk høyesterett gjorde da president Roosevelt truet med å fylle domstolen med lojale dommere for å få gjennomført sin «New Deal» under den økonomiske krisen i USA på 1930-tallet.

Seirer over retten og fornuften

Den skotske avgjørelsen er også et eksempel på dette. Selv om dommeren mente at konsesjonen var ugyldig, lot han virkningene av dette utstå til konsesjonsmyndigheten har behandlet saken på nytt. Dermed overlot han til myndighetene å avgjøre om Equinor skal få bygge og drive feltet.

Norske domstoler vil sikkert også finne en utvei, der de på den ene side kan uttale at klimapolitikken er rettsstridig og må endres, og på den annen side overlate til politikerne å avgjøre hva som må gjøres.

Først har vitenskapen slått fast at kursen samfunnene er inne på, er farlig og irrasjonell. Så har domstolene slått fast at den er ulovlig.

Likevel er det ikke opplagt at noe skjer, eller at endringene er omfattende eller raske nok. Dessverre er det slik at makten seirer over både retten og fornuften. Hverken retten eller fornuften kan redde oss hvis ikke vi hjelper oss selv.