Klart de skal til OL

Bare så ingen er i tvil:

Langrennsdronningen selv sier blankt nei.

Dette er Therese Johaugs siste sesong. Etter VM i Trondheim er det endelig over. Og så var diskusjonen avsluttet der.

Inntil videre.

Den abdiserte skikongen fra Mosvika på sin side er ikke en som avslutter noen diskusjoner.

Petter Northug er og har lenge vært veldig god til å spille på mystikken og usikkerheten som fortsatt omgir ham.

Inkludert den om han faktisk kan ende med et OL-comeback i Dolomittene om bare 14 måneder.

Mozart vender hjem?

Det er kun én liten hake ved den spektakulære plan:

Han må bare finne seg et nytt hjemland.

Det kan skje allerede innen denne uka er omme.

Eller kanskje aldri.

Petter Northug var en gang langrennssportens virtuos. Vidunderbarnet som skapte en slags folkelig kunst av alt han gjorde. Sportens egen Mozart, hvis vi skal bruke et helt tilfeldig valgt eksempel.

Det siste alternativet som har blitt luftet, er nemlig Østerrike.

Den tidligere så fremtredende langrennsnasjon er ikke det den en gang var, tross oppløftende resultater av så vel Benjamin Moser som Mika Vermeulen i verdenscupåpningen i Ruka.

Men de har plass til flere på laget til nasjonen som tilfeldigvis også huser Northugs tidligere samarbeidspartner, Red Bull.

334 gode grunner til å fortsette

De siste årene har lært oss at ingenting er absolutt i langrennssporten.

Takk og lov, vil nok noen si.

Med russerne naturlig utestengt fra det internasjonale konkurranseprogrammet, står sporten på randen til å implodere som underholdningsprodukt.

Spektakulære comeback fra halvgamle helter er med på å styre interessekurven tilbake i riktig retning. Så lenge det varer.

Enten fordi comebackene ikke er særlig godt sportslig fundert. Eller at de er så kortvarige at de nærmest føles litt ad hoc.

Johaugs kan ende i sistnevnte kategori.

Hvis det ender som et rent VM-stunt.

Det finnes 334 gode grunner for at det ikke trenger å være tilfelle.

Dette er nemlig det ubetydelige antall dager mellom femmila i Granåsen til tenningen av OL-ilden nord i Italia.

Og med dét muligheten for en opplevelse Therese Johaug aldri har prøvd i sin ellers enestående karriere:

Et vinter-OL sentralt i ski-Europa.

Dette er en sjanse hun neppe kan la gå fra seg. Uansett hva hun insisterer på akkurat nå.

«Du veit aldri», sa ektemannen Nils Jakob Hoff på Beitostølen. Tydeligere kan det ikke sies – uten å si noe som helst.

En Therese Johaug tilbake på sitt aller beste, har fire ganske så gode sjanser til å bli olympisk mester i Nord-Italia. Med dét ville hun tangere de åtte gullene venninna Marit Bjørgen har som tidenes mestvinnende i vinterolympisk sammenheng.

Slike tanker må være besnærende, også for en som har prøvd stort sett alt som er å prøve i karrieren.

Og som kanskje faktisk igjen kjenner på lengselen etter et annet liv enn det toppidretten har å by på.

Men så er det sjansen til et nytt OL det er snakk om. Det gjeveste idretten har å by på.

Black Week-tilbud på Northug

Petter Northug på sin side vil åpenbart til Val di Fiemme, der langrennsøvelsene går av stabelen, men kan ikke i øyeblikket ikke. Som norsk løper.

Men forrige uke var den mye omtalte «Black Week», og da kunne det ikke komme som noen overraskelse for noen av forretningsmannen Northug var på tilbudssiden.

Om den lett falmede skikonge fra Mosvika nok må sies å være litt under verdensklasse i sporet nå, så er han det definitivt fortsatt på PR-området.

I den populære TV2-podkasten «B-laget» fortalte nemlig Northug, i episoden treffende kalt «Northug slipper bombe», at han vurderte å begynne å gå for Liechtenstein.

Og gjennom det nødvendigvis få en eventyrlig mye enklere vei inn på OL-laget, forutsatt at det formelle ved et slikt nasjonsbytte går i orden.

Og det er mye i et slikt skifte som er genialt.

For langrennssporten vil det, ville det eller ei, være en gave når det gjelder oppmerksomhet.

Årets mannlige utøver 2026

For Northug selv vil dette også bety en veldig kort vei til utmerkelser han aldri har vært i nærheten av tidligere.

I 2026 kan Petter Northug komme til å bli hyllet for sine prestasjoner på en scene sentralt i Europa.

Hvis han vinner kampen mot storheter som Romano Püntener, Marco Pfiffner, Matthias Kaiser og David Maier.

Dette er nemlig kandidatene til tittelen som «Årets mannlige utøver» i Liechtenstein i 2024. Pfiffner er eneste vintersportsutøver. Alpinisten er nominert på grunnlag av to pallplasser i den ikke-så-veldig-gjeve Europacupen.

Vinneren kåres under en galla i byen Schaan førstkommende søndag. Om to år kan det altså være Petter Northugs tur til å bli hyllet i storhertugdømmet.

Kæm e’ storhertugen

Ett drøyt år gjenstår til neste vinter-OL. Der kan både Therese Johaug og Petter Northug dukke opp, hvis Gud og barn og ektemenn og IOC vil.

Enten vi vil det eller ei, så er VM i Trondheim bare en drikkestasjon på veien. Det er OL som egentlig teller.

Og da er det noen enkle sannheter innenfor denne boblen: Norsk kvinnelangrenn kan ikke legge alle olympiske forventninger på Heidi Weng - for hennes egen skyld. Therese Johaug må til OL. Og det må være noe i nærheten av et folkekrav.

I Johaugs tilfelle kan man kanskje håpe at retur til OL-løypene på Lillehammer, med 36-åringens første verdenscupseier på 1000 dager, kan fremkalle en slags sentimental fristelse, når det er langrennsløpernes tur til å feire 30-årsjubileet for tidenes vinterleker.

I 2026 er det også jubileum. Da har det gått 20 år siden Petter Northug endret hele langrennssporten.

Under NM på Heistadmoen utenfor Kongsberg lekte det unge stjerneskuddet med Norgeseliten.

Men landslagsledelsen ville likevel ikke sende ham til OL i Torino få uker etterpå, et OL som ble en fiasko for de norske mennene.

Seiershilsenen til Northug da han avgjorde stafetten for Strindheim var nå legendariske «Og æ ska’ itj til OL».

Som altså gikk av stabelen i Nord-Italia.

Dit kan det faktisk hende han endelig skal, nå som selveste Storhertugen av Mosvika.