Kjernekraft kan ikke vurderes isolert gjennom et samfunnsøkonomisk prisme

Energivalg handler om mer enn kostnader og utslipp, skriver innleggsforfatterne. Foto: Stein J. Bjørge

Samfunnsøkonom Øystein Sjølie vurderer kjernekraft hovedsakelig som et økonomisk og klimapolitisk virkemiddel. For en nasjon er det ikke tilstrekkelig.

Kjernekraft kan ikke vurderes isolert gjennom et samfunnsøkonomisk prisme. Forutsetningene endres raskt. Norge og Europa taper terreng mot USA og Asia, mye på grunn av for lite og for dyr energi. Energivalg handler derfor om mer enn kostnader og utslipp: forsyningssikkerhet, industri, natur – og Norges plass i verden.

Bredere enn et klimatiltak

I et debattinnlegg i Aftenposten skriver samfunnsøkonom Øystein Sjølie at «kjernekraft er hverken nødvendig eller tilstrekkelig for å kutte norske klimagassutslipp kraftig». Det er et rimelig utgangspunkt. Mange klimatiltak er dyre og gir begrenset effekt, og store deler av fossil energibruk lar seg ikke elektrifisere. Kjernekraft er ikke et universalmiddel i klimapolitikken.

Men i landene som faktisk satser, vurderes kjernekraft bredere enn som et klimatiltak. Det er først og fremst et spørsmål om kraftsystemets evne til å levere stabil energi i stort volum, med begrensede naturinngrep, høy forsyningssikkerhet og forutsigbare rammer for industri og verdiskaping.

Sjølie betrakter kjernekraft slik en samfunnsøkonom naturlig gjør: gjennom priser, lønnsomhet og effektiv ressursbruk. Det er nyttig. Men nasjonal energipolitikk kan ikke vurderes utelukkende gjennom et slikt kostnadsprisme. Hvis vi gjorde det, ville vi hverken hatt et forsvar eller særlig kraftproduksjon. Mye av norsk kraftproduksjon er bygget fordi vi hadde bruk for den, ikke fordi den hadde positiv nåverdi i et regneark.

Vil trenge betydelig mer kraft

Kraftsystemet er kritisk infrastruktur. Konsekvensene av mangel på kapasitet eller svikt i leveranser lar seg ikke fange av et spotmarked.

Sjølie viser til at «noen» mener Norge trenger 150 TWh kjernekraft for å erstatte fossil energi. Det er feil problemstilling. Poenget fra fagmiljøene er at Norge vil trenge betydelig mer kraft i tiårene som kommer. Flere mener en nær dobling kan være realistisk, men anslagene er usikre.

Med datasentre, kunstig intelligens og ny industri finnes det i praksis ingen øvre grense for etterspørselen: Mer kraft gir mer bruk. Kjernekraft kan bidra – og valget står i praksis mellom stagnasjon og ny vekst.

Misvisende sammenligning

Danmark brukes som eksempel på et land med høy levestandard og lavere energibruk. Sammenligningen er misvisende. Under 20 prosent av Danmarks energiforbruk er elektrisitet. Landet er tungt avhengig av væravhengig kraft og import fra nabolandene. Det kan fungere i dag – langt mindre sikkert i fremtiden.

Sjølie peker på at lavere strømpriser kan oppnås dersom prosessindustrien skaleres ned eller flytter ut. Det er riktig i en snever markedslogikk. Men i en verden preget av økende geopolitisk uro er det grunn til å stille spørsmålet: Hvor klokt er det å bygge ned industriell kapasitet? Er det klokt å overlate tungindustri til Kina og USA og selv gjøre oss avhengige av import?

Prosessindustri handler heller ikke bare om priser, men om arbeidsplasser, kompetanse, bosetting og beredskap. Fraflytting svekker også nasjonal robusthet, særlig i nordområdene.

Gjør kjernekraftdebatten unødig uklar

Her blir forskjellen mellom Sverige og Norge tydelig. Sverige diskuterer kjernekraft som del av en nasjonal systemdesign. De vurderer ikke bare kostnader, men også forsyningssikkerhet, natur og klima, redusert avhengighet av utenlandskabler og tilgang på kraft til industri og bosetting – også i nord. Derfor tar staten en aktiv rolle.

I Norge har vi ikke hatt denne debatten. Her dreier kjernekraftdiskusjonen i dag seg primært om hvorvidt private aktører og distriktskommuner skal få etablere kraftproduksjon for industri, basert på prosjektøkonomi og langsiktige kraftavtaler. Dette er i utgangspunktet løsninger som retter seg mot konkrete behov lokalt, og som ikke nødvendigvis påvirker det nasjonale kraftsystemet eller skaper flaskehalser og prispress – snarere tvert imot. Det er på denne måten mye av norsk industri historisk er bygget opp.

Det ene handler om nasjonal kraftsystemutforming. Det andre om lokal industriutvikling. Det ene krever statlig involvering. Det andre gjør det ikke. Å blande disse to nivåene gjør kjernekraftdebatten unødig uklar.

Må vurderes i lys av alle hensyn

Sjølie har mange gode poenger. Men han vurderer kjernekraft hovedsakelig som et økonomisk og klimapolitisk virkemiddel. For en nasjon er det ikke tilstrekkelig.

Kjernekraft må vurderes i lys av alle hensyn, også våre ambisjoner – og i lys av en verden der forsyningssikkerhet og geopolitikk igjen er blitt sentrale hensyn.

Sverige har tatt den debatten. Det har ikke Norge gjort. Det er på tide vi tar den.