Kirkestillhet før gudstjenesten

I mine perioder som menighetsprest har det etter hvert utviklet seg til en slik stillhet. Og mange har gjennom årene takket meg for nettopp det. Jeg vet ikke hvordan det har gått til, kanskje er det fordi jeg har sett det som min oppgave som prest å lede menigheten i tilbedelse sammen med organist og klokker, i stedet for en småpludrende konferansier som leder publikum gjennom et program (hvor ingen «programpost» må brukes om igjen), slik vi av og til kan oppleve.

Men 28/11 kommer en teolog, Ingrid Breilid Gimse, med et forsvar for skravlemenigheten. Av hensyn til barna: de føler seg visstnok ikke velkomne hvis ikke deres barnelyder kan kamufleres i voksenprat. Det er en gedigen misforståelse. I alle mine gudstjenester har det alltid vært plass til barna. I utallige dåpssamtaler har jeg sagt at det gjør ingenting om barna i sin nysgjerrighet vandrer rundt og utforsker kirkerommet. «Og kommer de frem til alterpartiet, skal nok jeg ta meg av dem,» har jeg sagt. «Men hvis de begynner å hoppe bukk i midtgangen eller turne i alterringen, er det nok greit om en foresatt tar dem i hånden og sier at nå går vi ut en tur, og så kan vi komme inn igjen senere.»

Men jeg har også sagt at de godt kan si til sine barn at hvis vi må si noe under gudstjenesten, må vi bare hviske. For barna har ikke vondt av å lære at noen rom er annerledes enn andre. Og om de så glemmer seg og snakker høyt, gjør det ikke noe. Det kan til og med være sjarmerende, og av og til har det vært av en slik art at jeg spontant har kunnet ta det med i prekenen eller liturgien.

Til mine konfirmanter har jeg sagt at praten legger vi fra oss utenfor kirkedøren, og så tar vi den opp igjen når vi kommer ut. Det som har forstyrret mest, har vært når snille damer (for det er mest damer), begynner å rasle med godteposen for å gi sukkertøy til de søte små.

Så gi oss gudstjenester som har plass for både stillhet og barn. Men spar oss for skravlemenigheter!