Kina kan vel knapt tro sitt eget hell

Jo mer USA skyter hull i sitt eget trumfkort, desto større fordel til Kina i supermaktskonkurransen, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Kinas leder Xi Jinping. Foto: Adek Berry, AP

Donald Trump har gjort jobben til den kinesiske lederen Xi Jinping langt lettere.

Mens den amerikanske presidenten Donald Trump fillerister allianser og internasjonale normer, har Kina tilbrakt de siste månedene med å sitte stille i båten.

Tro mot Napoleons ord om aldri å forstyrre en fiende som gjør et feilgrep, har den kinesiske lederen Xi Jinping holdt en lav profil i den internasjonale stormen.

Utenfor medienes rampelys nyter Kina fruktene av å bli omdefinert fra sikkerhetstrussel til en stabil partner av stadig flere. Ikke fordi Kina har endret sin oppførsel, men fordi USA har det. Beijing befant seg i en utfordrende økonomisk og politisk situasjon før Trump vendte skytset mot Europa. Nå er Xi Jinpings jobb derimot blitt langt lettere.

Varsom aktør

Første gang Trump ble valgt, talte Xi Jinping ham og handelskrig midt imot fra scenen i Davos. Nå holder Kina en lav profil og nøyer seg med å sende en visestatsminister til Verdens økonomiske forum. Mens Trump i sin andre presidentperiode forholder seg til verdensordenen møysommelig konstruert etter to verdenskriger på samme måte som en okse forholder seg til dyrebart porselen, er Kinas reaksjoner utypisk milde.

For bare noen år siden slo kineserne rasende i bordet og ville strupe turiststrømmen til Sverige etter at politiet hadde fjernet et par kinesiske turister som ville sove i lobbyen på et hotell hvor de ikke hadde rom.

I kontrast utløste amerikanernes presidentbortføring og såkalte maktovertagelse i Venezuela, et langvarig kinesisk samarbeidsland og brohode i regionen, kun noen formaninger om at det ikke var i tråd med folkeretten.

I den potensielt epokegjørende transatlantiske konflikten over Grønland går kineserne også stille i dørene.

Der Russland aktivt troller, som når Putin nylig uttalte at 10 milliarder kroner - femtedelen av prisen til det nye regjeringskvartalet i Oslo - er en fair pris for øya, har Kina nøyd seg med å be USA slutte med å bruke dem som en unnskyldning for å trappe opp krisen.

Tilhengere av Trumps politiske revolusjon vil kanskje se på dette som et tegn på at Xi Jinping er blitt kuet. Årsaken er nok heller at Donald Trumps angrep på den verdensordenen amerikanerne selv bygget etter andre verdenskrig, gir dem en rekke strategisk viktige – og sterkt tiltrengte – utenrikspolitiske gevinster. For bare litt over et år siden befant Kina seg i en kinkig situasjon.

Xis aggressive utenrikspolitikk og støtte til Putins Russland hadde bidratt til en kraftig europeisk kursendring i synet på Kina. Sammen med Japan, Australia, India og andre sluttet EU seg stadig tettere til USAs linje om å legge press på et Kina som søkte å endre verdensordenen til sin fordel. For et Kina som balet med betydelige økonomiske utfordringer på hjemmebane, var dette en betydelig utfordring i det som tegnet seg som en ny kald krig med USA.

Takket være Trump kunne Kina imidlertid plutselig gå fra rollen som klassens bølle til i økende grad å anses som den voksne i rommet – og det uten å behøve å endre sin oppførsel.

Kina bruker fremdeles økonomiske straffesanksjoner for fullt, senest overfor Japan. Beijing har ikke nevneverdig trappet ned sin aggressive fremferd overfor sine naboland, og kinesisk politisk og militært press mot Taiwan har, om noe, økt i omfang i den senere tid. Samtidig fortsetter Kina sin eksport av vitale maskindeler for at deres stadig tettere partner Russland skal klare å holde i gang sin brutale dronekrig i Ukraina.

Heller Kina?

Alt dette til tross, da Canadas statsminister Mark Carney nylig var på besøk i Beijing, fikk han spørsmål om Kina nå var en mer forutsigbar partner for Canada enn nabolandet USA. Han svarte et like sjokkerende som ærlig ja. Til fulle tydeliggjør dette den relative dimensjonen i internasjonal politikk – det viktigste er ikke hvordan man oppfører seg, men hvordan man oppfører seg sammenlignet med alternativet.

Canada har nå etablert et «strategisk partnerskap» med landet Carney for et års tid siden beskrev som Canadas største sikkerhetstrussel. Fra å bli med USA på å sette tollmurer for kinesiske elbiler for å bli mindre økonomisk avhengig av Kina, har Canada nå fjernet disse tollmurene – for å bli mindre økonomisk avhengig av USA. Smak litt på den. Kina, som også nå kan skryte av høyere internasjonalt omdømme enn USA, kan vel knapt tro sitt eget hell.

Slike geoøkonomiske selvmål betyr noe for Kina. De jobber med å komme seg ut av en økonomisk bølgedal gjennom å sette eksportproduksjonen sin i høygir. Fjorårets handelsoverskudd satte nye rekorder med 1,2 billioner dollar – en flom av kinesiske varer som truer arbeidsplasser over det aller meste av verden. Dette ville gitt incentiver for en felles vestlig økonomisk front. Med samarbeid mellom USA, EU, Japan – og Canada – ville det ikke vært mange steder igjen for Kina å bli kvitt sitt rekordoverskudd, og man kunne stilt med svært sterke kort på hånden i forhandlinger med Beijing. Den sjansen er nå forduftet.

Supermaktkonkurranse

Dette betyr også noe for USA. Som administrasjonen til den forhenværende president Joe Biden stadig understreket, er supermaktsutfordringen fra Kina av en annen dimensjon enn noe USA har stått overfor tidligere. Sovjetunionens økonomi utgjorde aldri mer enn 60 prosent av den amerikanske. Det gjorde heller ikke Tyskland og Japan under andre verdenskrig, selv ikke sammenlagt.

Kinas økonomi utgjør nå nær 70 prosent av USAs. I en slik enestående tøff konkurranse har dog USA hatt et trumfkort: sine alliansepartnere. USA med venner utgjør en overlegent mye større økonomi enn hva Kina sammen med sine internasjonale partnere kan fremvise.

Jo mer USA skyter hull i sitt eget trumfkort, desto større fordel til Kina i supermaktskonkurransen. Lenge før Napoleons tid hadde kineserne utviklet strategien om å «bruke barbarer for å kontrollere barbarer». Om barbarene nå insisterer på å gjøre denne splitt-og-hersk-jobben på egen hånd, kommer ikke Kina til å stå i veien.