Kan vi unngå en global finanskrise?

Det vil nesten være overraskende hvis ikke handelskrigen utløser store finansielle problemer og kanskje en krise, skriver Ola Storeng. Foto: Ahn Young-joon/AP/NTB

Renten kan bli lavere enn ventet, for det mangler noe i resonnementene.

Verden har knapt opplevd slike rystelser som Trumps handelskrig uten det har ført til en alvorlig finansiell krise. Fundamentet for en velfungerende markedsøkonomi er truet.

Renten kan bli lavere enn ventet

Høyere inflasjon er underveis, verden over. Det er har vært klart siden Trump proklamerte «USAs frihetsdag» 2. april ved å innføre rekordhøye tollsatser mot et flertall av verdens land.

Derfor har mange økonomer og finanseksperter forklart at vi bør forberede oss på høyere renter enn både regjeringen og folk flest har drømt om. Rentekuttene i blant annet Norge vil bli utsatt.

Jeg tror det er sannsynlig at denne spådommen vil slå feil.

For det mangler som regel noe i resonnementene: fare for finanskrise.

Sentralbankene har også ansvar for at finansmarkedet virker. Og ved slutten av en uke som antagelig vil inn i historiebøkene, må det være på sin plass å spørre om det nå faktisk er fare for en global finanskrise.

Under finanskrisen i 2008 satte dronning Elizabeth hele finansnæringen, sentralbanker og finansministere på plass da hun spurte: Hvorfor var det ingen som så krisen som var på vei?

Årsaken var at det knapt var noen som helt skjønte hvordan den moderne økonomien var skrudd sammen.

Jeg tror ikke det annerledes nå. Derfor er det sikkert ikke lurt å prøve seg som spåmann. Men jeg tar sjansen – og spår lavere renter.

Sentralbankenes ansvar

Det er ikke fallet i aksjekursene i seg selv som er problemet, heller ikke denne gangen. Spørsmålet som antagelig holder sentralbanksjefer i mange land våkne om natten, er det samme som i 2008: Hvordan skal de sikre at tilgangen på kreditt ikke tørker inn?

Kanskje havner de også på samme konklusjon som i 2008: Sentralbankene må sette ned renten – og det raskt.

Finansinstitusjoner og mange bedrifter, og noen ganger land, kan være sårbare fordi de baserer seg på kortsiktige kreditt som stadig må fornyes. De låner faktisk først og fremst for å betale tilbake gammel gjeld etter hvert som den forfaller.

Uten ny kreditt kan skifteretten være neste stopp. Svikter kredittsystemet, kan varestrømmene skrumpe inn. Og arbeidsledigheten øker.

Store bedrifter og stater låner fortrinnsvis i obligasjonsmarkedet, ved å selge et verdipapir, en obligasjon, som gir kjøperen rentebetalinger rente frem til forfall. Hvis tilliten synker, kan det bli nødvendig å betale en mye høyere rente enn vanlig bankrente. Noen ganger tar også aksje- og rentefond opp slike lån. De låner og tar en risiko på vegne av sine kunder.

Manglende tillit er smittsomt

Ute i det enorme finansielle systemet er det sikkert noen som har lånt for mye. Jeg tror ikke noen kan ha full oversikt. Det har vist seg gang på gang.

I 2008 gikk den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers, som hadde overlevd to verdenskriger, over ende. Ingen ville gi banken nye lån, annet eventuelt mot en uspiselig blodrente. Og i dagene etter konkursen var det nesten ingen amerikanske banker som greide å reise nye penger. Tilliten til investeringsbanker (meglerhus) og vanlige banker forsvant som dugg for solen, også i mange europeiske land.

Bakgrunnen var noe så enkelt som en boligboble. Fram til 2007 hadde mange tjent mye penger på boligspekulasjon i USA med lånte penger – inn til boblen kollapset.

Ett år senere var de største bankene i USA og Europa i knestående, også de som slettes ikke finansierte boligspekulasjon i USA. Det var som en gressbrann. Plutselig ble det tydelig hvordan tillit er limet som holder finanssystemet i balanse. Tilliten var borte. Staten måtte trå til.

Etter finanskrisen i 2008 ble søkelyset også satt på stater med høy gjeld. EU måtte gi kriselån til Hellas, som ikke greide å refinansiere gjelden sin på egen hånd. Mistilliten til Hellas smittet over på Italia, som ble reddet av Den europeiske sentralbanken.

Listen kunne gjøres lengre. I kjølvannet av at Russland i 1998 erklærte seg konkurs og sluttet å betale sine långivere, spredte panikken seg i det største markedet for kortsiktige bedriftslån i USA (Commercial Paper). En del av kriseløsningen var at sentralbanker i flere land satte ned sine renter.

Er det virkelig mulig at noe lignende kan skje igjen?

Finansielle kriser kommer alltid igjen

Finansielle kriser er ikke noe nytt; de antar bare nye former.

Kapitalen beveger seg også friere enn før, også over landegrenser. Finansielle problemer sprer seg lettere, og kan derfor også bli større.

Det er flere ting som kan gi opphav til uro over hva som nå kan komme til skje:

For det første: Krisens opphav er nå mye, mye videre enn Lehman Brothers eller Hellas. Over 100 land, millioner av bedrifter og antagelig et par milliarder mennesker får brått endret sine økonomiske utsikter i mindre eller større grad på grunn av handelskrigen. Det som var lønnsomt for kort tid siden, er ikke nødvendigvis lenger det. Og hva sier da kreditorer til bedrifter på jakt etter nye lån?

For det andre: I de fleste land i Europa og USA har gjelden økt år for år. Det er usikkert hvilke ressurser statene vil kunne stille opp ved en ny finansiell krise. Statsgjelden er i de fleste land like høy (i forhold til inntektene) som den var i Hellas da eurokrisen brøt ut for 15 år siden. Noe tilsvarende gjelder i privat sektor.

Fremtiden som venter

Jeg har vanskelig for å se noe globalt sjokk som kan sammenlignes med det vi nå opplever, samtidig som gjelden (regnet brutto) er større enn noen gang før i mange land, både hos staten, næringslivet og husholdningene.

Historien tyder på at det nesten vil være overraskende hvis ikke handelskrigen utløser store finansielle problemer og kanskje en krise.

Så bør det på plussiden tas med at reguleringen av finansnæringen er skjerpet og at kriseberedskapen antagelig er ganske god. Men er det nok?

Mye vil avhenge av hvor lenge handelskrigen vil vare og hvilken form den vil ta.

Hva betyr Trumps u-sving

Mange trakk et lettelsens sukk da Trump natt til torsdag inviterte USAs handelspartnere til forhandlinger og utsatte den siste varslede økningen i tollsatser i 90 dager.

Men det var et gedigent unntak: For Kina økte han med øyeblikkelig virkning i stedet tollen til 145 prosent av verdien på importerte varer. I dag, fredag, svarte Kina med samme mynt.

Det er vanskelig å overdrive dramatikken hvis tollkrigen ikke raskt blir stanset: En toll på 145 prosent vil et langt stykke på vei sette en stopper for samhandelen mellom USA og Kina. Kinesiske varer vil da antagelig i stedet blir forsøkt eksportert til andre markeder, ikke minst Europa. Flere bransjer og bedrifter vil ikke tåle konkurransen fra en rask økning i flommen av varer fra Kina.

Jeg tror at vi i slik situasjon – hvis den materialiserer seg – skal vente to ting:

EU vil innføre beskyttelsestoll mot Kina, og sentralbanken vil sette ned rentene. Det kan også komme andre tiltak for å støtte bedriftene og sikre tilgangen på kreditt.

Renten vil sikkert gå ned også USA.

Og da står i så fall også andre land overfor en helt ny situasjon. For Norge vil et fortsatt fall i oljeprisen kunne svekke kronen ytterligere. Men det er ikke sikkert at uendret eller økt rente vil kunne endre mye på det. Viktigere kan det bli at bankene har nok penger. Vi kan få større rentekutt enn mange har forestilt seg.

Den historiske tvekampen

Trump kan ombestemme seg mange ganger på 90 dager. Små land vil vel langt på vei bøye seg for USAs krav. Men en global rival som Kina vil neppe gi seg for amerikansk press.

Kanskje er det dypest sett dette handelskrigen viser: Tanken på at kineserne kanskje kan dominere verden i dette århundret, er helt uspiselig for USA. Akkurat som Kina vil mene at nå er tiden igjen kommet til Midtens rike.

Og hvis ingen av gigantene gir seg innen nokså kort tid, tror jeg faktisk at det kan bli finanskrise.