Kan vi slutte å diskutere sykelønnsordningen nå?

Avtalen om inkluderende arbeidsliv lyktes aldri i å nå målene sine, og knapt noen kommer til å merke at den forsvinner, mener Erik L. Werner. Foto: Privat

Vi trenger politikere som tør å ta et valg.

Etter høstens ganske omfattende debatt om det norske sykefraværet og sykelønnsordningen, er det egentlig bare Venstre av de politiske partiene som synes å være interessert i å prøve en ordning der den sykmeldte selv bidrar med noe lavere sykelønn.

Det betyr jo at et massivt flertall på Stortinget, uansett utfallet av valget til høsten, vil stemme ned eventuelle forslag om å endre sykelønnsordningen. Er det da noe å diskutere?

Bare mer av det samme

IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv) lyktes aldri i å nå målene sine, og knapt noen vil merke det hvis den forsvinner.

Arbeidsgiverorganisasjonen Virke lanserte før jul fem forslag som den mener vil «redusere sykefraværet med en tredjedel – uten at sykepengene røres!» Det har jeg liten tro på, og forslagene virker mest av alt som «mer av det samme» – mer av samme type tiltak Nav og IA-avtalen har forsøkt i over 20 år uten å lykkes.

Det er åpenbart langt fra møtelokalene i Virke til fastlegekontorene, hvor beslutningene om sykmelding tas.

Virke foreslår graderte sykmeldinger som normen. Det er for så vidt interessant, men hvorfor ikke heller gjøre «avventende sykmelding» til normen? Da sendes ballen tilbake til arbeidsplassen, hvor arbeidsgiver og arbeidstager sammen kan finne den faktiske arbeidsevnen gjennom konkret utprøving og tilrettelegging, fremfor at fastlegen skal gjette på et prosenttall.

Blant forslagene er det også krav om at aktivitetsplikten skal innskjerpes etter åtte uker. Hvem skal sørge for dette? Nav-veilederen? Legen må allerede i dag begrunne hvorfor aktivitet ikke lar seg gjennomføre, og økt kontroll vil neppe endre på dette.

Sykefraværet er ganske stabilt

Det er riktig at grunnlaget for sykefravær ofte er livshendelser, mer enn sykdom. Vi har en klokkertro på at samfunnets velferdsgoder omfatter alle forhold i livet. Tydeligst blir dette når profilerte politikere eller samfunnstopper blir tatt med buksene nede (eller solbrillene i sekken), og deretter blir sykmeldt.

Da lurer folk flest på hvorfor ikke det samme gjelder dem, når en eller annen livskrise inntreffer.

Det er også slik at ikke all sykdom er veldefinert i diagnosekoder. Legene utviser godt skjønn, og forskning viser at norske leger i hovedsak vurderer likt som leger i andre land, og at sykefraværet tross alt er ganske stabilt i et historisk perspektiv.

Den generelle tiltroen til forebygging er stor, og mantraet om at det er billigere å forebygge enn å reparere, står sterkt. Forskning har ikke kunnet vise at ergoterapeutiske tiltak på arbeidsplassen eller trening i arbeidstiden påvirker sykefraværet. Det er gode velferdstiltak, men mest av alt som en oppmerksomhet overfor de ansatte.

Virke foreslår også å belønne fastlegene for å gjøre jobben sin når de «hjelper sykmeldte helt eller delvis tilbake i arbeid raskest mulig». Gjerne det, men dette gjør jo legene allerede i dag. 20 prosent av norske fastleger har gjennomført opplæring i et samtaleverktøy som har dokumentert å bedre livskvalitet og redusere sykefravær blant pasienter med uspesifikke helseplager. Det vitner om høyt engasjement blant legene.

Må ta et valg

Årsakene til sykefravær er kompliserte og sammensatte. Vi har tilstrekkelig forskningsgrunnlag til at politikerne kan definere det sykefraværet de ønsker. Det er imidlertid også gode grunner til å la sykelønnsordningen forbli urørt. I debatten er det pekt på at en «egenandel» for den sykmeldte, i form av redusert sykelønn, vil virke sosialt ulikt, og at mange arbeidstagere har tariffestet full lønnsutbetaling under sykdom.

Den viktigste grunnen til å ikke endre ordningen er likevel erkjennelsen av at vi har ulik arbeidskapasitet, og at det er bedre å beholde folk i et arbeidsforhold enn å skyve ut dem med minst arbeidskapasitet.

Vi trenger ikke IA-avtale, og vi trenger ikke flere tiltak av typen som Virke foreslår. Vi trenger politikere som tør å ta et valg. Og det har de for så vidt gjort ved å ikke gå inn for noen endring av sykelønnsordningen.