Kan høyesterett stoppe Trump? Nå avgjøres USAs maktfordeling.

Det pågår en kraftig styrkeoppbygging, som kan indikere mer omfattende operasjoner, skriver kronikkforfatteren. På bildet: President Donald Trump sammen med krigsminister Pete Hegseth. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

Donald Trumps myndighetsbruk testes i høyesterett. Utfallet vil avgjøre hvor langt presidentens skjønn kan strekke seg.

«I’m the speaker and the president», skal Donald Trump ha spøkt med, med referanse til hvor servil lederen av Representantenes hus fremsto. Om han også kan føye til the chief justice, (høyesterettsjustitiarius, red.anm.) får vi se etter hvert som den føderale høyesteretten har begynt å behandle søksmålene mot administrasjonen. Vil domstolen gjøre annet enn å toe sine hender i stridsspørsmål, særlig når det gjelder balansen mellom president og kongress?

Retten til krigføring

Retten til å erklære krig ligger utvilsomt til Kongressen etter grunnloven. Men rollen som militær øverstkommanderende er presidentens, som i den egenskapen kan bruke militærstyrker i selvforsvar. Selvforsvar var presidentens begrunnelse for bombingen av de iranske atominstallasjonene.

Samme begrunnelse brukes om rekken av angrep på båter i Karibia og det østlige Stillehavet, der antallet drepte nå begynner å nærme seg hundre. I det hele tatt vil administrasjonen ikke kalle båtangrepene for krig, men væpnet konflikt – slik at aksjonene fullt ut faller innenfor presidentens domene.

Samtidig pågår det en kraftig styrkeoppbygging, som kan indikere mer omfattende operasjoner. Pete Hegseth, nå «krigsminister», har nettopp kalt den vestlige hemisfæren for Amerikas nabolag – «og vi vil beskytte det».

Også andre fremstående republikanere har understreket USAs rett i så måte – for eksempel Lindsay Graham – og pekt på Monroe-doktrinen som grunnlag. I en utviklet versjon skal den ikke bare forhindre fremmed innblanding på det amerikanske kontinentet: USA kan tilta seg rollen som «ordensmakt». Graham har nevnt både president Reagans aksjon på Grenada og G.H.W. Bushs aksjon i Panama som eksempler på at presidentens rolle som øverstkommanderende gir ham rett til å bruke militærstyrker på det amerikanske kontinentet – uten krigserklæring fra Kongressen.

Lovligheten av både båtbombingen og en eventuell landoperasjon er sterkt bestridt fra demokratisk – og juridisk – hold: Er det mulig å få den tredje statsmakt på banen her? Neppe. Domstolene har innvilget et sjenerøst skjønnsrom til presidenten når det gjelder lovligheten av å bruke militærstyrker eksternt. Når vi i tillegg vet at den føderale høyesteretten allerede har gitt presidenten full strafferettslig immunitet som militær øverstkommanderende, er området for lovlighetsvurdering lite – om da ikke senere administrasjoner skulle velge å gå etter underordnet militærpersonell strafferettslig.

Akkurat denne siste muligheten har administrasjonen åpenbart vært bekymret for: Det ryktes at det foreligger en juridisk betenkning som inngående argumenterer for strafferettslig immunitet gjennom hele kommandokjeden.

Om argumentasjonen holder, må vi – uansett – over neste presidentvalg for å få vite: Den nåværende presidenten har i praksis tatt kontroll over påtalemyndigheten (se bare på tiltalene mot tidligere FBI-sjef James Comey, og mot Letitia James – øverste justisansvarlig i delstaten New York).

Retten til å bruke militærstyrker internt

Presidenten har krevd et stort skjønnsrom i domstolene også når det gjelder innenriks bruk av militærstyrker. Grunnloven har ikke selv noe forbud mot bruk av militære styrker mot amerikanske sivile. Derimot har Kongressen fra gammelt av vedtatt et generelt lovforbud – som den i utgangspunktet bare selv kan gi unntak fra.

Men her har Kongressen uttrykkelig delegert myndighet til presidenten. For det første kan han bruke militærstyrker mot egen befolkning hvis vilkårene etter den generelle opprørslovgivningen er oppfylt. Den hjemmelen har Trump til nå ikke benyttet seg av. Derimot har han brukt nasjonalgarden, delstatenes «heimevern», i ulike byer.

Pete Hegseth, nå «krigsminister», har nettopp kalt den vestlige hemisfæren for Amerikas nabolag – «og vi vil beskytte det», skriver kronikkforfatteren. Foto: Darron Cummings, AP/NTB

En særlov gir nemlig presidenten rett til å ta kontroll over og bruke nasjonalgarden mot sivile for å håndheve føderal lovgivning – gitt at han ikke makter slik rettshåndheving med det regulære, sivile, håndhevingsapparatet. Bruk av nasjonalgarden har vært nødvendig for rettshåndhevelsen, påstår administrasjonen, samtidig som den påberoper seg et nærmest ubegrenset skjønnsrom – uten domstolsinnblanding – når nasjonale sikkerhetshensyn hevdes å gjøre seg gjeldende, som her.

Lederne i flere delstater – Illinois, Oregon, California – har for domstolene bestridt både eksistensen av et slikt skjønnsrom – og presidentens skjønn: De peker på at han fint kunne klart sin føderale rettshåndheving uten nasjonalgardens innblanding. Saken ligger nå i høyesterett.

Både i den, og i den tollsaken som ligger til doms, er grunnproblemet det samme: Vil dommerne gå utenom bøygen og påberope tradisjonen med lav prøvingsintensitet?

Retten til å pålegge toll

Det har allerede vært muntlige forhandlinger i en av de mest betente sakene utenom militærvesenet – om Trump har hjemmel til å bruke utenrikspolitisk unntakslovverk til å pålegge tollsatser verden rundt. Toll som skattepolitisk virkemiddel er det bare Kongressen som kan bruke, det bestrider ingen.

På den annen side har Kongressen lagt til rette for at presidenten kan bruke et bredt spekter av utenrikspolitiske virkemidler for å ivareta nasjonal sikkerhet, inkludert rett til å iverksette importrestriksjoner. Om det amerikanske budsjettunderskuddet er så faretruende stort at presidenten rettmessig kan bruke unntaksloven, er det første spørsmålet høyesterett må ta stilling til. Og om så er: Kan presidenten bruke skatt – toll – for å begrense importen, eller vil han da ha trådt for langt inn på Kongressens domene?

Bruk av toll for å tvinge produksjon tilbake til USA er en av hjørnesteinene i Trumps politikk – så viktig at han truet med å dukke opp personlig i salen da saken gikk for litt siden. Til slutt forble han i Det hvite hus, men det er lagt et formidabelt press på de seks «konservativt» lenende dommerne, hvorav tre ble utnevnt i Trumps første periode. Det holder at to av dem stemmer sammen med de tre «liberale» for å underkjenne presidentens håndtering av tollspørsmålet – og to av de konservative var til dels kritiske mot regjeringsadvokaten i retten.

Det mest sannsynlige utfallet er likevel at dommerne viker tilbake for å gripe inn, under henvisning til tradisjon med lav intensitet i domstolsprøvingen av presidentens skjønn, særlig når det gjelder hans oppfatning av egen kompetanse. Denne tradisjonen har gjort seg spesielt gjeldende innenfor kjerneområder av presidentmakten: når det gjelder nasjonal sikkerhet, som bruk av militærstyrker, og på utenriksarenaen, som i tollsaken.

Problemet er selvfølgelig at om retten fortsetter å gå utenom, vil den fremstå tafatt som statsmakt og besegle et maktvakuum presidenten – ikke Kongressen – vil fylle.