Kampen for språket

Det er mandag ettermiddag i desember. Elevene på Lakselv ungdomsskole i Porsanger kommune strømmer ut i det kalde, tørre vintermørket.

– Der oppe er klasserommet vårt, forteller åttendeklassing Alma Ovedie Øien Gran (13) mens hun peker.

– Og der borte får vi kvenskundervisning.

To ganger i uken blir hun og fire andre elever i åttendeklasse i Lakselv tatt ut av norsktimene for å få undervisning i kvensk som andrespråk.

Forrige skoleår var det i hele landet 60 stykker som fikk dette tilbudet i grunnskolen.

Men å lære et helt nytt språk krever enorm innsats.

Hvordan greier du det, når du egentlig ikke har noen å snakke språket med?

Kvensk er et av Europas mest truede språk.

For noen år siden var anslaget cirka 2000 mennesker.

I dag er det få som tør gjette hvor mange i Norge som bruker det.

I århundrer har språket levd, overlevert fra en generasjon til neste.

Men fra midten av 1800-tallet førte norske myndigheter en aktiv fornorskningspolitikk overfor kvener, samer og skogfinner.

Bit for bit ble språkene og kulturene skjøvet bort, og erstattet av krav om norsk tale og norske skikker.

I vår tid strever kvener med å ta tilbake det tapte. Uten omfattende innsats kan språket dø ut i løpet av kort tid.

Ord på pappas fang

Yksi, kaksi, kolme.

Reidun sitter på pappas fang. Han teller på fingrene hennes med ord hun ikke kan.

Leken er noe av det første Reidun (94) kan huske.

Den var på språket faren lærte og snakket mens det nye århundret fortsatt var helt ferskt.

Reidun vokste opp på midten av 30-tallet, i bygda Elvevoll i Storfjord kommune.

Her møttes det kvenske, norske og samiske og smeltet sammen. De voksne brukte ord fra tre ulike språk, og skiftet litt etter hvem de snakket med.

Men i løpet av årene mellom farens barndom og Reiduns egen, forsvant kvensk som dagligspråk.

Hjemme gikk det i norsk. Unntaket var når ungene ikke skulle forstå hva de voksne snakket om.

Reiduns forfedre var blant de mange som søkte mot kysten for flere hundre år siden, over det som i dag er landegrenser, men som før 1751 ikke var det.

I 1936, da Reidun var fem år gammel, ble det forbudt å bruke kvensk i skolen. Ikke før 1980 ble forbudet opphevet.

Først som voksen forsto Reidun at språket og kulturen hennes er forsøkt viska bort av den norske stat.

Forsiktig håp

Kan et språk som har så få naturlige språkbrukere overleve?

Kanskje finnes det et momentum, akkurat nå, for å redde det kvenske språket.

Leena Maria Heikkola, professor i kvensk og finsk språkvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet, er håpefull.

UiT er det eneste stedet som tilbyr utdanning i kvensk. Her har antall søkere økt kraftig de siste årene.

I 2025 var det 21 stykker som søkte på årsstudium i kvensk språk og kultur, som har opptak hvert andre år. I 2019 var det bare tre.

Heikkola merker seg at flere ønsker å ta språket tilbake. Noen studenter sier også at de vil ta det med tilbake til barna sine.

Professoren skulle gjerne ønske at det var enda flere som gjorde det.

– Men det å bytte språk i familien er en kjempestor endring, som krever enorm innsats, sier Heikkola.

En ny generasjon

– Hvor er koira?

Egil Sundelin titter bort på den lille lekehunden på gulvet og tilbake til oldebarnet Linnea (2).

Linnea plukker opp leken.

– Hund!, sier hun.

Hun vet at koira og hund er det samme.

Egil bruker det kvenske språket i lek med barna, slik Reiduns pappa gjorde for 90 år siden.

Han ble født i fredsåret 1945 og vokste opp i Skallelv, ytterst på Varangerhalvøya, hvor kvensk fortsatt ble brukt av mange på 40-tallet.

Hos besteforeldrene på morssiden snakket de bare kvensk, og alt fysisk arbeid ble gjort på kvensk.

Slik lærte også Egil kvensk, selv om de snakket norsk hjemme og språket var forbudt på skolen.

I barnehagen til Linnea i Alta arrangeres det eventyrstund på kvensk, og barna lærer noen kvenske ord, for eksempel hva månedene heter.

Desemperikuu. Desember.

Mamma Kaisa sitter med lillesøster Vilja (8 md.) på fanget.

– Linnea lærte først å si kukka, før hun lærte ordet på norsk, altså blomst. Med sånne ord bruker hun automatisk kvensk.

Da Linnea var baby, tok Kaisa og søsteren årsstudium i kvensk på UiT.

Hjemme prøver Kaisa og samboeren å bruke litt kvensk sammen med døtrene, slik at språket kanskje skal bli litt deres en dag.

Men det er også vanskelig for Kaisa å bruke språket med døtrene. De er så nære på henne.

Det er så mye hun ikke kan formidle til dem på kvensk.

Politisk oppvåkning

På begynnelsen av 80-tallet vokste det frem et politisk engasjement blant kvener.

Alta-aksjonen, hvor demonstranter kjempet for å stoppe utbyggingen av et vannkraftverk i Altaelva, vekket mange.

Kampen handlet om å verne naturen, men også om frykt for at deler av samisk kultur, identitet og livsgrunnlag skulle gå tapt.

Fra Tromsø fulgte en gruppe kvenske lærere med på det som skjedde i Alta. Blant dem var Reidun Mellem og ektemannen Åge.

Nå måtte også kvenene gå på barrikadene, tenkte Reidun. Hvis ikke, ville tiden gå fra dem.

– Da ville det vært slutt på oss som folk, sier Reidun.

Kvenene organiserte seg. Først i lokale foreninger. Så, i 1987, ble Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto etablert.

Siden start var kampen for språket og retten til å få lære det blant de viktigste politiske sakene.

Siden 2005 har kvensk vært anerkjent som minoritetsspråk i Norge.

Ingen å snakke med

– Jeg sier av og til äiti til mamma, og jeg har lagret henne som det i kontaktlista på telefonen. Bestemor er lagret som ämmi, forteller åttendeklassing Alma Ovedie Øien Gran i Lakselv.

Hun kan enkeltord på kvensk, og hun forstår mye når hun leser eller hører kvensk.

I undervisningen på skolen sitter elevene ofte og løser oppgaver skriftlig, forteller Alma.

Hun skulle ønske de brukte språket mer aktivt også muntlig.

– Men så må vi jo kanskje kunne språk ganske godt før vi kan snakke det.

For å lære et helt nytt språk, trenger mennesker et fellesskap der de kan bruke språket, forklarer Leena Maria Heikkola, professor i kvensk og finsk språkvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.

– Og så trenger vi mange, mange muligheter til å bruke det, sier hun.

I dag er det vanskelig å skape slike fellesskap. Det finnes lokale språk- og kultursenter i noen kommuner i Nord-Troms og Finnmark. Kvensk Institutt tilbyr også muligheter til å lære og bruke språket.

Det finnes noe litteratur på kvensk, men det er særlig mangel på barnelitteratur.

Og så finnes det noen andre steder hvor kvensk kan høres, leses og brukes. For eksempel tilbyr Aftenposten Junior opplesning av nyhetsartikler på kvensk.

– Det hjelper at man kan høre språket på slike måter og ikke bare fra for eksempel en lærer, tror professoren.

Moren til Alma, Kine Anette Øien Gran, vokste opp i Børselv, fire mil unna Lakselv. Faren hennes snakket kvensk til daglig, med venner, søsken og moren sin.

Men han brukte ikke språket til barna, og de lærte det heller aldri ordentlig.

Mamma Kine kjenner selv på at hun kanskje burde gjort mer for å bevare familiespråket.

Hun tenker over hvor ulikt det var for faren hennes å vokse opp som kvensk, sammenlignet med hvordan det er for barna hennes i dag.

– Pappa fikk ikke lov til å snakke kvensk. Alma får lov, men hun har nesten ingen muligheter til å praktisere språket. Det er så få som kan det.

Mer enn språk

– Dette er en riukkulakki.

Kulturarbeider ved Kvensk Institutt Riinakaisa Laitila viser frem hodeplagget, som før andre verdenskrig var vanlig å bruke for kvenske kvinner.

Dette er et av revitaliseringsprosjektene hun har jobbet med de siste årene.

Målet er å synliggjøre den kvenske kulturarven og tradisjonskunnskapen.

Både fornorskningen og brenningen av Nord-Troms og Finnmark under andre verdenskrig har bidratt til at mye av den materielle kvenske kulturarven er utslettet.

Ikke alt er brent bort. Mye språk og kultur forsvant fordi fornorskningspolitikken knyttet en følelse av skam til det å være kvensk.

– Det førte til at mange ikke ville lære barna sine språket. Vi fikk en tapt generasjon, sier Laitila.

Men nå ser Laitila at stadig flere finner sine kvenske røtter gjennom slektsgransking.

– De ønsker å lære mer. Og kanskje lærer de også språket.

Håp i barna

Ved Kvensk Institutt i Børselv jobber de for å skape flere muligheter til å bruke kvensk språk og kultur.

I dag er kvensk som dagligtale for barn og unge nærmest ikke-eksisterende, med noen unntak, forklarer daglig leder Hilde Skanke.

Instituttets mål er at flere skal oppnå en tospråklighet, at de kan beherske både norsk og kvensk.

Og kanskje greier de å rekruttere flere medelever til dem som har kvensk på skolen.

I flere år har de arrangert språkreir for barnehagebarn.

– Det har veldig stor betydning for antall barn som velger kvensk når de begynner på skolen, sier daglig leder Hilde Skanke.

Tidligere arrangerte de ukentlige aktiviteter for språkreirbarna. Nå har de fire større samlinger i året.

– Meningen var at vi skulle holde på en stund, og så skulle de fortsette i sine egne barnehager, forklarer språk- og kulturmedarbeider Karin Evelyn Larsen.

Hun og kolleger har samlet erfaringer og materiale fra årene med språkreir, og tilgjengeliggjør det på nettsidene sine.

Slik kan kvenske barn i hele landet få muligheten til å være med på språkaktivitetene.

Språkreirbarna gir Larsen håp for språkets fremtid. Det hjelper at barn og unge engasjerer seg.

– Det er ikke lenger bare opp til de gamle kvenene å holde liv i det kvenske, sier hun.

Språk trenger folk

Hva betyr det at et språk er dødt eller levende?

Hvis kvensk skulle forsvinne som levende språk om ti, tjue eller femti år, vil materialet om språket fortsatt eksistere i tekster og digitale ordbøker.

– Hvis noen skulle finne disse dokumentene om 200 år, vil de kunne lære seg å snakke kvensk, forklarer professor Heikkola ved UiT.

Slik er det for eksempel med latin i dag. Mennesker over hele verden lærer fortsatt latin, men ingen bruker det til daglig.

Og språk trenger mennesker som snakker det for at det skal fortsette å utvikle seg.

– Vi trenger hele tiden nye ord, slik at vi kan snakke om de tingene som er viktige i våre liv, sier Heikkola.

En praktisk tilnærming

Kaisa har minner fra barndommen av at bestefar, isä, lærer henne kvenske ord.

De er på tur ved hytta i Kvænangen. Kaisa vet akkurat hvilken sti de går på når isä peker opp på himmelen.

Aurinko. Sol.

Det er ord hun aldri kommer til å glemme.

Å lære kvensk er et aktivt valg Kaisa måtte ta, og som hun fortsatt jobber hardt for.

Hun og de andre barnebarna og oldebarna til Egil Sundelin vokser opp i et vakuum når det gjelder å kunne bruke det kvenske språket.

De kan studere kvensk og bestå eksamen med glans, men det er ikke noe språkmiljø rundt dem.

Kanskje utvikler språket seg på samme måte som at blomster vokser i et drivhus?

Mange friske blomster vil føre til enda mer blomstring.

– Sånn er det kanskje også med språk. Man må være mange, sier Egil.

Linnea er i en fase hvor språket utvikler seg i et rasende tempo. Og det er bare gøy å leke med språk.

Men Kaisa er bekymret for hvordan det vil bli når hun blir eldre og lekenheten blir borte.

Kanskje har isä Egil en metode som kan hjelpe?

Den har han brukt på det yngste barnebarnet, som nå er tenåring.

Du må gjøre språket, gjennom handling.

Egil og barnebarnet hogger ved på kvensk. De går på turer i marka på kvensk. De fisker på kvensk.

Språket blir en del av det de holder på med.

En slik tilnærming er nødvendig for barn som lærer språk, tror Egil.

– Du kan ikke bare be dem sette seg ned og pugge gloser og bøyningsformer. Da lærer de seg ikke å kommunisere.

Som å vokse opp i et mysterium

Reidun Mellem, som har sine første minner fra å telle på kvensk på pappas fang, ledet Norske kveners forbund i to perioder, sist på starten av 2000-tallet.

I dag er det datteren hennes, Kristin Mellem, som leder den største organisasjonen for kvener i Norge.

Som barn trodde Kristin at de rare ordene i dialekten til slektningene i Elvevoll var et slags hemmelig språk.

Et røverspråk.

– Det var som å vokse opp i et slags mysterium hvor du ikke slipper helt inn til kunnskapen. Men samtidig var jeg midt oppi den.

Først mange år etter forsto hun at de rare ordene hørte til språkene som ble holdt skjult.

Kristin forstår delvis kvensk, og har et nært forhold til språket gjennom arbeidet sitt som musiker.

Men hun kan ikke selv snakke språket.

Kvensk identitet rommer både språk og kultur, mener hun, og nå må det skje store ting hvis språket skal overleve.

– Vi har en generasjon eldre språkbærere, som må settes i kontakt med de unge som skal løfte språket videre. Da trengs det arenaer der de kan møtes.

Derfor er det så viktig at det kommer flere språk- og kultursentre, og at det skjer nå, mener Kristin.

Nye kamper for neste generasjon

Det var aldri Kristins plan å følge så direkte i morens fotspor.

Inngangen hennes til å lære mer om kulturarven sin, var musikken. Og jo mer hun lærte, jo mer forsto hun av hvor lite kunnskap det er om det kvenske i offentligheten.

Nå kjenner hun på ansvar for å spre denne kunnskapen.

– Hver generasjon har sitt fokus. Det forandrer seg med hvilke erfaringer en har, sier Kristin.

For dem som var med å stifte organisasjonen, tok den politiske rettighetskampen all tid og oppmerksomhet.

Deres seire skapte rom for andre kampsaker for dem som kom etter.

For Kristin er det viktig å skape fellesskap gjennom kunst og kultur, og at dette ses i sammenheng med språket.

Hva blir viktig for neste generasjon?

Det hviler stort ansvar på den enkelte kvenungdom i dag, som selv må investere mye for å skaffe seg kunnskap om egen identitet og språk, mener Kristin.

– Det blir et personlig ansvar fordi myndighetene ikke har tatt ansvar, sier Kristin.

– Ungdommene er heldigvis dyktige på å kombinere språkaktivisme og kulturarbeid. Men det gjenstår mye arbeid før kvensk representasjon og medvirkning er på plass.

Da myndighetene forsøkte å fornorske bort det kvenske, krevde det store ressurser. Nå må de bruke like store krefter på å gi tilbake igjen, mener Kristin.

– Da er det ingen tvil om at vi hadde greid å berge språket. Men myndighetene må forstå at dette haster.

Gir ikke opp

Da Alma var yngre, håpet hun at hun en dag skulle lære språket så godt at hun og bestefaren kunne snakke på kvensk sammen.

Det rakk hun aldri før han gikk bort.

Alma er ikke sikker på om hun noen gang kommer til å lære seg flytende kvensk.

– Jeg håper, men det er ikke sikkert at jeg får det til. Det skal så mye til, sier hun, og tar en kort pause.

– Men jeg gir ikke opp.