Kalking i Agder er livsviktig for villaksen

I Agder er vi stolte over å ha fått laks, ørret og annet liv tilbake i vassdragene. Det har vi fått til gjennom målrettet, langsiktig innsats og vitenskapelig baserte kalkingsmetoder. Kalking som tiltak ble igangsatt på 1980-tallet. Det skjedde etter at innsjøer ble fisketomme og laksestammer gikk tapt på grunn av sur nedbør fra industriutslipp og bruk av kull som energikilde på kontinentet.

Kull som energikilde er faset ut de siste tiår, og utslipp fra industrien i Europa blir i større grad renset. Men selv om sur nedbør har avtatt, vil det ta lang tid å reparere skadene i naturen. Det må kalkes i tiår fremover, ettersom vassdrag som ikke kalkes, fortsatt viser forsuring. Forsuring gir høy forekomst av aluminium, som er giftig for laks og annen fisk. Per i dag kalkes alle lakseelver og større vassdrag i Agder. Forskning og erfaring viser at vannmiljøet raskt blir ulevelig for laks og andre vannlevende organismer dersom kalking opphører i et vassdrag.

Den delvis unike utfordringen med nettopp kalkingsmidlene er at behovet er svært ulikt fra år til år – avhengig av om det er lite eller mye nedbør. Det er grunn til å frykte at den nye ordningen, med reduksjon i midler og opphør av øremerking, vil føre til at midlene ikke strekker til når vi opplever en sesong med mye regn.

Ved å slå sammen tilskudd som går til vannmiljøtiltak, kalking og anadrom laksefisk, risikerer Klima- og miljødepartementet (KMD) at gode tiltak blir satt opp mot hverandre. Dette gjelder særlig når konkurransen gjelder allerede reduserte midler. I et brev til KMD har jeg på vegne av fylkestinget i Agder, pekt på disse utfordringene.

Vi står i fare for at de gode resultatene for vannmiljøet etter flere tiår med innsats og utgifter, kan reverseres. Dette skjer i en tid der menneskeskapte klimaendringer gjør nedbørsmønstrene mer variable og mer ekstreme. Resultatene fra prøvetaking lokalt viser at respons på store nedbørsmengder er så å si umiddelbar, med påvist økt forekomst av giftig aluminium. Dersom kalkingen nedprioriteres, vil vassdrag igjen bli forsuret, med påfølgende fiskedød og potensiell utrydding av laksestammer. Responsen på nedbør må være hurtig – det nytter ikke å vente til året etter.

Kalking foregår i dag i elv og innsjø med kalkdoserer og hjelp av båt og helikopter, eller utlegging av skjellsand og gytegrus i gyte- og oppvekstområder. Målene for surhetsgrad (pH-nivå) blir slik stort sett overholdt, med positiv effekt for vannmiljø og fiskebestanden. Et samstemt fagmiljø peker på at sideelver (som er oppvekstområder for fisken) også bør kalkes, og at utstyret krever vedlikehold. Uten tilstrekkelige midler og øremerking av midlene, vil dette ikke være mulig å få til. Resultatet er redusert vannkvalitet og dårligere gyte-, oppvekst- og levevilkår for fisk.

Behovet for kalking er prisen vi betaler for tiår med utslipp fra industri og bruk av kull som kraftkilde. Det er et godt eksempel på hvordan forurensing og utslipp ikke kjenner landegrenser, og hvordan følgene av dagens handlinger har ringvirkninger langt inn i fremtiden. Parallellen til dagens situasjon med utslipp av klimagasser, er klar. Norge har hittil tatt ansvar for å bøte på fortidens påvirkning på dagens miljø, fordi man ønsker stedsegen fisk og ser verdien i en vannøkologi i balanse.

Et levende vannmiljø har verdi i seg selv, men vi kalker ikke bare for fiskens skyld. Vi kalker fordi lakse- og annet fiske er en kilde til friluftsliv, livsglede og kanskje til og med matauk i våre vassdrag. Inntektene fra turisme er betydelig i vår vidunderlige landsdel. Å ha elver som yrer av liv, trekker folk og gir glede.

Som fylkesordfører i Agder ber jeg Klima- og miljødepartementet om å holde blikket på de gode resultatene som er oppnådd, og ta inn over seg at lang tids innsats raskt vil gå til spille dersom tiltakene mister øremerket finansiering. Vi anmoder derfor departementet om å sikre varig finansiering og gjenopprette øremerking av midlene til kalking av vassdrag i Agder, for å sikre fortsatt levende fisk i våre vakre vassdrag.