Jusprofessor om flyttinger: – Likhetstrekk med NAV-skandalen

– I NAV-skandalen ble det truffet feil vedtak på flere nivåer. Det var en sløvhet i systemet. Det er akkurat det samme som skjer i disse sakene, sier Befring.

VG avslørte i november at utviklingshemmede Marita fra Herøy og Anita fra Siljan ble flyttet vekk fra familiene sine ved hjelp av feil lov.

To ulike statsforvaltere stadfestet kommunenes vedtak etter klager fra familiene – og brukte da samme paragraf på nytt.

VG har gjennom en nasjonal kartlegging funnet totalt seks flyttesaker i fem forskjellige fylker der samme paragraf er brukt.

– Det er skremmende at ingen nivåer i forvaltningen hverken viser evne eller vilje til å rette opp en feil som fører til misbruk av makt overfor utviklingshemmede og deres familier. Disse sakene har likhetstrekk med NAV-skandalen ved at feilen forplanter seg i systemet, sier Befring.

Kommunene og statsforvalterne mener vedtakene er riktige. Dette gjør instansene over dem:

<-Bjørn Guldvog, direktør i Helsedirektoratet

Helsedirektoratet, ansvarlig lovtolker, mener paragrafen ikke kan brukes til flytting, men at statsforvalter er rett instans til å følge opp kommunen.

<-Sjur Lehmann, direktør i Helsetilsynet

Helsetilsynet har bedt om en orientering, men viser til statsforvalteren når det gjelder å gripe inn.

<-Helseminister Jan Christian Vestre

Ønsker ikke å uttale seg om ufrivillige flyttinger – inkludert bruk av feil lov – på nåværende tidspunkt.

– Flytting er ikke helsehjelp

Anne Kjersti Befring er en av Norges fremste eksperter på helserett.

Hun var med i lovarbeidet da loven ble vedtatt i 1998 og diskusjoner om den aktuelle paragrafen, som heter pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6.

Loven er en sikkerhetsventil som gjør at helsepersonell kan gi deg helsehjelp når du selv ikke er i stand til å samtykke. For eksempel en operasjon mens du er i koma.

Bestemmelsen forutsetter at beslutningen baseres på hva pasienten ville ønsket. Pårørende skal høres om hva som antas å være pasientens vilje.

Den legger til grunn at de som tar avgjørelsen, behandler deg personlig. Og den tillater ikke tvang.

– Flytting er ikke helsehjelp. Omsorgstjenester er ikke helsehjelp, sier Befring.

Hun har tidligere har beskrevet lovbruken som et forsøk på å «konstruere seg vekk fra tvang».

Marita (t.v.) og Anita har ulike utfordringer og språkvansker, men begge har diagnosen psykisk utviklingshemming og ble flyttet ut av sine hjemkommuner – vekk fra foreldrene. Foto: Privat

Legen møtte aldri Marita

I Maritas siste flyttevedtak står det at fastlegen som tok avgjørelsen, aldri har møtt henne.

– En lege som ikke har snakket med pasienten og familien, kan ikke vite hva de ville ønsket av helsehjelp, mener Befring.

Anita fra Siljan ble hentet til en «hyggelig utflukt» og plassert i nabokommunen, noe moren fant ut da hun skulle på besøk – og datteren var borte.

– Her er det feil på feil. Og de er grove, da de i realiteten innebærer misbruk av makt. Disse sakene gir grunn til å lure på kompetansen i Kommune-Norge og hos statsforvalteren, når det gjelder vedtak av betydning for enkeltmennesker, mener professoren.

Flyttet mot sin vilje: Les alle sakene her

<-Statsforvalter Trond Rønningen

Statsforvalter i Vestfold og Telemark har behandlet Anita-saken

Siljan kommune har ikke besvart VGs gjentatte henvendelser per e-post, telefon og tekstmelding. I en tidligere uttalelse har de bekreftet at de mener § 4–6 var det «riktige hjemmelsgrunnlaget».

Statsforvalter Trønd Rønningen i Vestfold og Telemark sier at Helsetilsynet har fått opplysningene i Anita-saken og at han ikke har noen kommentar til Befrings uttalelser.

Pasientrettighetsloven § 4–6

Det er et krav i norsk helselovgivning at du selv skal gi tillatelse til å motta helsehjelp.

Denne paragrafen er en «sikkerhetsventil» når personer uten samtykkekompetanseEn persons evne til å forstå og gi tillatelse til medisinsk behandling eller andre viktige beslutninger. trenger helsehjelp der og da, for eksempel om du er i koma og trenger en operasjon.

Den gjør det mulig å gi helsehjelp, «hvis det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.»

Betingelsen er at pårørende får gi informasjon om hva pasienten ville ha ønsket.

Jusprofessorene Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad mener at flytting ikke er helsehjelp.

Loven kan derfor ikke brukes i vedtak som gjelder flytting av tjenestetilbudet til utviklingshemmede.

Helsedirektoratet har samme oppfatning og var ukjent med praksisen.

«Juridiske spissfindigheter»

Onsdag sa kommunedirektør Trond Arne Rossi Aglen i Herøy «det kan jo ta år før du får en endelig avklaring på juridiske spissfindigheter» med henvisning til bruken av § 4–6.

Paragrafen er brukt både når hun i fjor ble flyttet 45 mil til Toten og i et nytt vedtak som sier hun skal videre til Ålesund.

– Dette dreier seg selvfølgelig ikke om juridiske spissfindigheter. Det er nok å kunne lese norsk for å forstå at denne bestemmelsen ikke kan brukes. Kommunen burde tatt ansvaret for å sette seg inn i saken og loven, særlig nå som Helsedirektoratet og flere med kjennskap til juicen sier det er gjort en feil, mener Befring.

Trond Arne Rossi Aglen Foto: Annemor Larsen / VG

– Vi kan ikke ha det slik at kommuner lager sine egne regler for hvordan man kan utøve makt. Dette viser ingen vilje til å raskt rette opp misbruk av makt eller beklage, sier professor Befring.

Hun mener vedtakene i sakene til Anita og Marita ikke er gyldige.

– Når vedtak viser til § 4–6 som et grunnlag for flytting, blir det en nullitetEn ugyldig kontrakt eller avtale.. Problemet nå er den manglende vilje og evne i kommunen til å sørge for å korrigere svikten. Vi får også se om Helsetilsynet fyller sin rolle som et korrektiv når mennesker utsettes for urett som følge av feil, sier hun.

– Ikke bekymret

I tillegg mener Befring at flyttingen av Marita 45 mil vekk fra egen familie i Herøy kan være et brudd på menneskerettighetene. Ifølge EMKDen europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 har man rett på familieliv.

– Utviklingshemmede er særlig sårbare, fordi de ikke kan bevege seg som andre. Når de flyttes langt unna familien, blir det vanskelig å ha et familieliv.

Kommunedirektør Aglen har fått lese Befrings kommentarer.

– Jeg synes det er flott at tilsynsmyndigheten nå vil se nærmere på praksisen knyttet til bruken av § 4–6. Jeg er ikke bekymret for dette, da det er en avsporing av vår sak, sier han.

<-Statsforvalter Else-May Botten

Statsforvalter i Møre og Romsdal har behandlet Marita-saken

Statsforvalteren i Møre og Romsdal skriver at deres vedtak gjaldt «brukerens rett til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester».

– Det gjaldt ikke flytting som sådan, selv om tidsbegrenset flytting var nødvendig for at brukeren kunne motta tjenester, skriver fylkeslege Karin Müller Mikaelsen.

Marita har nå bodd på Toten siden oktober 2023.

– Langt forbi

I både Marita- og Anita-saken vektlegger statsforvalterne kommunenes rett til å utøve såkalt «fritt skjønn» – altså til å bestemme hvordan og hvor en lovpålagt tjeneste skal gis.

Kommune og statsforvaltere mener at flyttingene av Marita og Anita gjaldt deres plikt til å sikre forsvarlige tjenester.

I begge sakene mener kommunene at det var foreldrene som skapte krevende arbeidsmiljø for ansatte, noe de selv avviser.

<-Anne Kjersti Befring

Jusprofessor ved Universitetet i Oslo.

– Her er vi langt forbi det frie skjønnet, sier Befring.

Befring mener det er tankevekkende at det som er helsetilsyn i vid forstand – altså statsforvalteren – heller ikke griper inn i saken.

– Det kan gi mistanke om at det er et «samrøre» mellom kommunen og statsforvalteren før dette vedtaket ble truffet, slik at det sitter langt inne å erkjenne feilen, sier Befring.

Les også: Slik var kontakten mellom kommunen og statsforvalteren

– Helsetilsynet tilbakeholdne

Aglen viste til Statsforvalteren i Møre og Romsdal, som mener vedtaket står fast. Over statsforvalteren står Statens helsetilsyn.

VG har spurt direktør Sjur Lehmann hvorfor ingen korrigerer når overordnede instanser mener det er brukt feil lov.

– Det er statsforvalterens vurdering i hvilken grad det er grunnlag for å gripe inn i en slik situasjon, svarer Lehmann.

Befring er ikke overrasket.

– Han har rett i at det er statsforvalteren som er første instans. Myndigheten til å pålegge endring ligger derimot til Statens helsetilsyn, sier hun.

Men begrunnelsen for å ha et helsetilsyn er at det skal være mulig å korrigere feil i helsetjenesten og hos statsforvalteren, forklarer Befring.

– De siste årene har Helsetilsynet vært tilbakeholdne med å bruke de verktøyene Stortinget har vedtatt at det skal ha når helsetjenesten gjør feil, sier hun.

ANSVAR: Statens helsetilsyn har det overordnede faglige ansvaret for statsforvalternes bruk av tvang mot psykisk utviklingshemmede. Foto: Hanna Kristin Hjardar / VG

Helsetilsynet: Komplekse enkeltsaker

I et nytt svar fra direktør Lehmann i Helsetilsynet sier han at de tar med seg Befrings påpekninger.

– Helsetilsynet må likevel sette seg nærmere inn i forholdene. Vi har varslet en gjennomgang av praksis på feltet, sier han.

Lehmann viser til at det er komplekse enkeltsaker.

– Helsetilsynet er sterkt opptatt av at kommunen skal bruke lovverket riktig, følge opp på best mulig måte og gi god omsorg. Derfor har vi etterspurt informasjon fra statsforvalterne, og vil følge dette opp.

Avdelingsdirektør Wenche Dahl Elde sier at i en ny kommentar at Helsedirektoratet, som lovtolker på området, vil følge opp en nødvendig klargjøring i samarbeid med Helsetilsynet.

– Konkret er det aktuelt med en presisering i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven, sier Elde.

Marita med pappa Bjarte Hjelmeseth på Toten tidligere i høst. Foto: Annemor Larsen / VG

Departementets rolle

Når hverken kommunen eller statsforvalteren makter å rette denne svikten, må Helsetilsynet reagere raskt, mener Befring.

– Vi trenger ingen gransking for å rette opp noe som er så opplagt. Her er svikten åpenbar. Med feil lovanvendelse må Helsetilsynet rette opp, sier professoren.

Hun viser til at familier kan bringe saker inn for domstolene, men at det både er en tilleggsbelastning og at mange ikke har ressursene til å gjøre det.

– Hva om Helsetilsynet ikke retter opp?

– Helse- og omsorgsdepartementet kan alltid spille en rolle dersom det avdekkes at Helsetilsynet ikke tar den rollen den skal ha. En klar utfordring er at departementet både er overordnet helsetilsynet og eier av helseforetakene. Dette kan i seg selv føre til økt passivitet i oppfølgningen av helsetjenesten, svarer Befring.