Julestafetten 2024: Hulda Olsen Karlsdottir

Det tilligger Den høyere påtalemyndighet å gjøre ankeretappen i Julestafetten 2024. Statsadvokat Hulda Olsen Karlsdottir forsøkte i vår, uten hell, å få Høyesterett til å formulere en generell skjerping av straffenivået for villmannskjøring. I høst har hun dessuten aktorert forvaringsspørsmålet til 22. juli-terroristen.

– Det ble mange profilerte saker på deg i år. Igjen. Men hvilken var den mest krevende?

– Den mest krevende saken var nok en større narkotikasak som jeg jobbet med i sommer og store deler av høsten – og da mest fordi saken gikk over lengre tid i retten, og det ikke ble tid til å gjøre så mye annet mens den pågikk. Vi har ikke fått dom enda, så jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si hva jeg har lært, men jeg fikk i alle fall igjen bekreftet at et godt samarbeid med forsvarerne underveis bidrar til at vi alle har det fint på jobb, også i rettssalen.

– Du får diktatorisk makt til å beslutte én lovendring. Hva velger du?

– Jeg ville benyttet anledningen til å sørge for endring i regelverket knyttet til inngangen til høyere utdanning – inngangen skulle vært mer åpen enn den er i dag. Seks og vel så det i snitt på videregående skole er vel og bra, men det viktigste er jo hvordan man presterer og trives med senere studie. Er redd vi i dag mister et mangfold av personligheter, som for eksempel for jussens del er nødvendig for å fylle veldig forskjellige roller og oppgaver i arbeidslivet. 

– Hvordan havnet du i påtalemyndigheten? Var det planlagt eller et mer tilfeldig valg?

– Det var ikke planlagt, privatpraktiserende advokat fremsto i flere år som det eneste rette for meg. For å være ærlig synes jeg det virket litt kjedelig å være påtalejurist da jeg var dommerfullmektig, så det skulle jeg i alle fall ikke bli. Så fikk jeg likevel lyst til å prøve meg på strafferetten etter å ha jobbet som advokat noen år, og angrer ikke på det. Veien gikk via Økokrim til statsadvokatembetet, og nå er det vanskelig å se for seg noe bedre sted å jobbe.

– Da slapp du i i hvert fall dette voldsomme arbeidspresset for unge partnerspirer, som det har vært så mye snakk om i år. Synes du dette virker som noe det må slås ned på? Eller heller du mer mot at det er frivillig å gå akkurat den karriereveien?

– Jeg heller nok mer mot sistnevnte. Vi snakker her om unge lovende jurister som er blant de flinkeste i faget, og som uten vanskeligheter kan velge noe annet som de vil kunne trives bedre med.

– Hvor mye jobbet du selv i starten av karrieren? 

– Kan ikke ha gått på helsa løs i alle fall, jeg husker best at det var veldig gøy å komme i jobb. Jeg jobber nok uansett mer i dag. 

– Har du en bok du kan anbefale å lese?

– Jeg leser mye – mest krim om spenning – og det er ikke slikt som fester seg til ettertanke akkurat. Men det hender jo at jeg går innom andre sjangre også. En bok jeg likte veldig godt var «Å vanne blomster om kvelden«, av Valérie Perrin. Godt skrevet og litt overraskende.

– Ingenting feil med krimsjangeren, den er tross alt rimelig sentral i litteraturens utvikling. Men om du ikke skulle vært jurist, hvilken sjanger havner du i da tro? 

– Det er lettere å si hva jeg ikke ville valgt, jeg er ikke egnet som kokk eller navigatør. Lærer for de yngste kanskje, de har en viktig oppgave på mange måter.

– Tiltredes med utropstegn. Hvem har du selv lært mest av?

– Min nærmeste leder i min første jobb på juridisk avdeling i DnB, advokat Trond A. Lie. Han bidro med mye som jeg mener å ha båret med meg videre. Jeg fulgte ham blant annet i retten noen ganger, og ble både imponert og inspirert. Det skremmende ble gøy.

– Hvilken tradisjon er viktigst for deg i julen?

– Med et lite unntak har vi all vår familie på begge sider i utlandet, så den viktigste tradisjonen er å samle flest mulig i julen. Det skal vi få til i år også! 

– Godt, og lykke til med 2025!