Juks eller livsviktig hjelp?

Som en av «juksemakerne», har jeg det siste året stått på «slankesprøyten» Mounjaro. Den har endret livet mitt.

For første gang siden tenårene lever jeg uten konstant matstøy i hodet. Jeg spiser tre måltider om dagen, trener som jeg alltid har gjort, og har gått ned 26 prosent av kroppsvekten min.

For meg er ikke medisinen juks, ei heller kjennes det umoralsk å bruke den. Men når media omtaler «slankesprøyter», er tonen ofte moraliserende.

Mennesker som aldri har slitt med vekt, omtaler medisinene som en symptombehandling for dem som ikke har viljestyrke, og under avisartikler flommer kommentarfeltene over av råd om å sette vekk godteskåla og begynne å trene.

Som om overvekt handler om ryggrad, ikke biologi. Som om vi som velger medisin, tar den lette utveien.

Jeg kan love dere – slik er det ikke. Siden tenårene har jeg levd med overvekt og spiseforstyrrelser. Fra naturens side har jeg fått en stoffskiftesykdom, og gode råd om jo-jo-slanking inn med morsmelken.

Desperate forsøk på å gjøre noe med det, har tatt meg på diverse slankekurs og kurer: 5:2-dietten, periodisk faste, piller, samt konservativ behandling i statlig regi.

Jeg har saumfart en mengde bøker etter råd, konsultert leger som påstår at jeg spiser i søvne, lært av både ernæringsfysiologer og endokrinologer og gjort alt «riktig».

Likevel har jeg aldri hatt en sjanse når det gjelder å holde vekten stabil. Hvorfor? Fordi overvekt er komplekst.

Det handler om genetikk, hormoner, samfunnsstrukturer og psykologi – ikke bare kalorier inn og ut.

Samtidig tjener slankeindustrien milliarder på å selge oss illusjoner. Diettbøker, kurs og kvikkfikser lover gull og grønne skoger, men resultatene uteblir.

Jeg har høyere utdanning og en topplederstilling i offentlig sektor, men klarer knapt å orientere meg i jungelen av råd.

Slankeindustrien lever fett på vår fortvilelse. Selv om fedmeproblematikken i befolkningen øker, selges stadig nye kurer som ikke funker. Aktørene bak kan le hele veien til banken. Vi blir sittende igjen og kjenne på skammen over nok et mislykket forsøk.

Det kjennes til tider provoserende at enhver selvutnevnte slankeekspert får holde på. Særlig når rådene kommer med et stort personlig inntjeningspotensial i form av en diett vi alle skal følge og egne produkter til skyhøye priser.

GLP-1-medisinene er annerledes. De bygger på solid forskning og gir dokumentert effekt. For meg har de gjort det mulig å leve et liv uten konstant kamp mot egen kropp.

Jeg har ingen alvorlige bivirkninger, og jeg er villig til å bruke medisinen livet ut om det trengs. Akkurat som vi gjør med blodtrykksmedisin eller insulin når vi trenger det.

Overvekt fører til sykdommer som diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer, alle potensielt dødelige. Risikoen ved å forbli overvektig kjennes derfor mye større enn risikoen for uoppdagete bivirkninger av GLP-1- medisin.

Likevel ser vi så mye nedsettende omtale av slike medisiner i media.

De går under den nedsettende betegnelsen «slankesprøyter» og illustreres ofte med bilder av en håndholdt sprøyte stukket inn i bukfettet på en tydelig overvektig person.

Hva handler dette om? Uvitenhet? Eller er det en videreføring av de fordommene vi som samfunn har rundt overvekt?

Selv har jeg kjent kommentarer, blikk og velmente råd på kroppen hele livet.

Overvektige blir ifølge både forskning og egne erfaringer, møtt med gjennomgripende fordommer. Som feit må du tåle at folk ivrer etter å påføre deg fettskam.

Fedme minsker dine sjanser i jobbintervjuer, for å få rett hjelp i møte med helsevesenet og du risikerer å bli sett på som lat og litt dum. Det er alt dette som får meg til å velge anonym publisering av denne kronikken.

Selv om jeg nå er normalvektig, skammer jeg meg fortsatt og jeg frykter at folk vil se annerledes på meg om de vet alt jeg bærer på.

Likevel kjennes det viktig å bidra til å initiere en ny samtale om overvekt. Vi trenger det så veldig. En samtale som er respektfull og kunnskapsbasert.

Vi som samfunn trenger å gjøre noe med vår kollektive overvekt, og vi trenger å snakke sant om falske løsninger og tomme løfter fra slankeindustrien.

Vektreduserende GLP-1-medisiner er ikke juks. Det er en nødvendig løsning for mange – kanskje den beste vi har sett til nå.

Og det er på høy tid at vi slutter å påføre folk skam for å ta imot hjelp. Å velge medisin, å betale ut av egen lomme og å ta imot den hjelpen dette er for å bli normalvektig, er å ta ansvar for egen helse.

Redaksjonen kjenner forfatterens identitet.