Journa­listikken har avgått med døden

Det er en sørgelig tid for den fjerde statsmakt når en avis med historisk tyngde som Fædrelandsvennen, velger å legge penn og presseetikk til side for å bli en glossy brosjyre for lokal maktelite og pengeinteresser.

Journalistikken, slik vi kjente den – kritisk, undersøkende og uavhengig – har pakket sammen notatblokken og tatt kvelden. Ta en titt på dekningen av Kanalbyen.

Her kunne man forventet dypdykk i byutviklingens konsekvenser, økende boligpriser, ræva arkitektur og hvem som egentlig tjener på det hele. I stedet får vi silkemyke reportasjer med solnedgangsbilder og overskrifter som oser av eiendomsmeglerpoesi.

Har du 12 millioner til overs? Nei? Da er du ikke målgruppen – men du betaler likevel, gjennom subsidierte prosjekter og infrastruktur vi alle finansierer.

Og så har vi Kunstsilo – kulturpalasset som gikk fra visjon til budsjettoverskridelse på rekordtid. En kunstnerisk luksusbunker for de få, presentert i Fædrelandsvennen som et «folkets galleri», betalt med midler det samme folket aldri ble spurt om å avse.Ikke et ord om de ubehagelige spørsmålene: Hvorfor trumfet dette prosjektet helse, skole og eldreomsorg i prioriteringsrekkefølgen?

I stedet får vi smørblide omtaler av åpninger og VIP-mottakelser – med byens kulturelite klappende fornøyd i kulissene.

Men kanskje det mest groteske eksemplet er avisas kjærlighetserklæring til «eldreomsorg» i nettopp Kanalbyen og Kunstsilo. For de som har mest på bekostning av de som har minst.

Her maler de et bilde av effektivitet, valgfrihet og «bedre tilbud for de eldre» – mens virkeligheten på sykehjemskorridorene og i helsekøene forteller en helt annen historie. Kritiske spørsmål om hvem som tjener på galskapen og hvilke verdier som forsvinner i prosessen blir igjen i notatboka til journalisten som for lengst har blitt omskolert til innholdsprodusent.

Fædrelandsvennen har ikke bare tapt sin uavhengighet – men byttet den mot annonsekroner og tilgang til lukkede dører. Når reklameinnholdet kamufleres som journalistikk, og spørsmålene som burde stilles forblir tause, er det ikke lenger snakk om en avis. Det er PR – pakket inn i en redaksjonell ferniss. Journalistikken er avgått med døden. Ikke med et brak, men med et stille nikk fra redaksjonens møtebord. I alle fall i Fædrelandsvennen.

Fædrelandsvennens trøst kan selvsagt være at den nye «Kvadratur-avisen» KRS er hundre ganger verre!