Jødenes frykt handler om oss

6 hours ago 2

Og ja. Det er på tide å snakke om Holocaust igjen. Om nedarvet frykt gjennom generasjoner av jødiske familier. En helt berettiget frykt. Det har historien vist.

Det er fortsatt færre jøder i verden i dag enn det var før nazistenes industrielle folkemord under andre verdenskrig. Den gangen ble 6 millioner jøder drept, de fleste av dem gasset ihjel i nazistenes konsentrasjonsleirer.

Danskene beskyttet sine jødiske landsmenn den gangen. I 1943 kom nær 8.000 seg til Sverige. Mange flyktet på egen hånd, andre ble reddet av den danske motstandsbevegelsen - og av vanlige folk. Rundt 500 jøder slapp ikke unna konsentrasjonsleirene. Men av disse var det «bare» ca 50 som ble drept. Danske myndigheter forhandlet frem mindre brutale soningsforhold for sine jødiske borgere.

Line Khateeb, leder for Palestinakomiteen i Norge, under Jødiske Stemmer for Rettferdig Fred sin hanukka-markering foran Stortinget onsdag ettermiddag. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Myten forteller at den danske kongen bar den gule jødestjernen, for å vise solidaritet med jødene. Det er kun en myte. Men det som er dokumentert i ettertid, er at danskekongen åpnet for at han selv og alle dansker skulle gå med den gule stjernen på brystet dersom tyskerne krevde at hans jødiske landsmenn måtte gjøre det. Det slapp danske jøder, trolig nettopp på grunn av kongens og danske myndigheters kamp for dem.

Og hva gjorde Norge? Norske borgere sendte jødiske nordmenn til konsentrasjonsleirene. De fleste av dem med skipet Donau en novemberdag i 1942.

For det var ikke tyskerne som gjorde jobben med å samle inn de norske jødene. Mange nordmenn var villige til å utføre oppgaven for nazistene. Det skjedde på et tidspunkt da danske jøder fortsatt levde et ganske trygt liv i sitt hjemland.

Da jødene kom hjem til Norge etter krigen (de ytterst få som overlevde) hadde nordmenn tatt over både leiligheter og andre verdier. Mange av jødene fikk aldri tilbake det som var deres.

Og i dag?

I dag er den bitte lille jødiske minoriteten vi fortsatt har i Norge, den mest utsatte. Den jødiske barnehagen og sykehjemmet må ha væpnet beskyttelse - hver dag, hele tiden. Mens jødenes gudshus er det eneste gudshuset som må bevoktes - hele tiden.

Og vi godtar at det er slik. Vi godtar at små barn på vei til barnehagen blir møtt hver morgen av tungt uniformert politi med våpen over skulderen. At eldre mennesker, kanskje noen med egne sterke minner om Holocaust, opplever at landet som en gang tok fra dem alt, fortsatt ikke evner å gi dem trygghet.

De aller fleste du spør, vil si at det er forferdelig at det er slik. Men hvor dypt stikker det? Hvor er protestene? Sympatiaksjonene? Vanlige folk som roper ut at slik vil vi ikke ha det i landet vårt!!

Det er nesten helt stille. Stillheten er kanskje det verste. For jødiske foreldre som ser at barna deres har det vanskelig på skolen. For de voksne, som kan fortelle om brutte vennskap.

Om møter med andre nordmenn som til stadighet må understreke at de tar avstand fra Israel. Eller som avkrever sine jødiske venner svar på hva de mener om krigen i Gaza. Eller om Israels plass i verden.

Uten å forstå det kompliserte forholdet jøder over hele verden har til Israel. Staten de ser som sitt siste fristed, dersom verden igjen går av hengslene for verdens jøder.

Eller uten å anerkjenne den sorgen jøder i Norge opplever over det som skjer i Israel. En sorg som ligger der, uavhengig av hva de mener om israelsk politikk, eller om krigen i Gaza

Særlig etter Hamas sitt terrorangrep 7.oktober 2023 har det blitt vanskelig. Israel driver en omstridt og brutal krigføring i Gaza. Og er under angrep på samme tid. Samtidig som antisemittismen og jødehatet sprer seg med en styrke verden ikke har sett siden mellomkrigsårene.

Terrorangrepet på Bondi Beach i Australia er bare ett av mange terrorangrep mot jøder de siste par årene. Det mest omfattende og brutale. Men ikke det eneste.

Både hatet og terroren har skremt jøder over hele verden. Også her i Norge skjuler mange nå sin jødiske identitet. Også her føler jødene seg utsatt. Oversett. Og truet.

Og hva gjør vi? Som samfunn? Og hver og en av oss?

Gjør vi noe som synes - i solidaritet med vår minste og mest utsatte minoritet? På samme måte som mange Palestinsympatisører bærer Palestinaskjerf?

De færreste Palestinavenner ønsker å bli assosiert med Hamas. Naturlig nok.

På samme måte burde det være mulig å vise en form for synlig solidaritet med jøder over hele verden - uten å bli assosiert med Netanyahu og Israels krigføring. For eksempel ved å skaffe seg den sjuarmede lysestaken som finnes i nær alle jødiske hjem. Menoraen, et av de eldste og viktigste symbolene i jødedommen.

Faktisk burde det vært mulig å vise synlig solidaritet med både jøder og palestinere. For det er ingen grunn til at man skal måtte velge - det burde være mulig å ha sympati med både verdens jøder og det palestinske folk - på samme tid.

Det er kan hende jeg tar feil. Men jeg innbiller meg at det å vise synlig solidaritet med jødene, av mange her hjemme ville blitt oppfattet som langt mer provoserende enn å vise solidaritet med palestinerne, gjennom å ha på seg Palestinaskjerfet.

Dersom jeg har rett - hvorfor er det slik? Handler det bare om det bastante synet mange nordmenn har på den svært kompliserte konflikten i Midtøsten? Eller stikker det dypere?

Det er grunn til å spørre om det kommer fra et mørkere sted. Et sted der antisemittismen gror. Og har gjort det i hundrevis av år.

Det er i hvert fall en samtale vi bør ta. Ikke først og fremst av hensyn til Norges jøder. Men mest av alt fordi vi som samfunn ikke kan leve med at våre jødiske landsmenn ikke føler seg trygge i landet vårt.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article