Jeg ventet ikke at mitt innlegg skulle avføde så sterke følelser

At staten i ytterste konsekvens kan kreve borgernes liv, er ikke patos, men kjernen i både kongens og statsministerens nyttårsbudskap, skriver Asle Toje. Foto: Dan P. Neegaard

Asle Toje har et forslag til Hilde Sandvik.

Jeg takker for videre debatt. Ærlig talt ventet jeg ikke at et innlegg som betoner viktigheten av samhold, skulle avføde så sterke følelser. Jeg håper folk vil lese mitt opprinnelige innlegg før de leser tilsvarene.

Og på samme tid har jeg aldri mottatt flere positive tilbakemeldinger på noen spalte jeg har skrevet. Det er svært hyggelig at mer enn halvparten kommer fra landsmenn med innvandrerbakgrunn.

Mistenkeliggjøring

Spørsmålene som reises om nasjon, kultur og samfunnets sammenbindende krefter, er grunnleggende, og uenighet om dem er både legitimt og nødvendig. Nettopp derfor er det viktig å føre samtalen på en måte som klargjør uenighetens innhold, fremfor å redusere den til mistenkeliggjøring av motiver eller intellektuelle tradisjoner.

En gjennomgående påstand i kritikken er at jeg først skriver frem nasjonen som et «vesen» i krise, for deretter å trekke meg tilbake til institusjonell sosiologi når innvendingene kommer. Dette er feil. I politisk teori, sosiologi og idéhistorie har det alltid vært et grunnpremiss at institusjoner ikke fungerer i et sosialt og kulturelt vakuum.

Fra Aristoteles’ betoning av sedvane, via Tocquevilles og Webers analyse av demokratiske vaner, til moderne forskning på tillit og sosial kapital, er poenget det samme: Rettigheter, lover og prosedyrer forutsetter uformelle normer, felles referanser og en viss grad av kulturell kontinuitet.

Analytisk, ikke biologisk

Når jeg bruker metaforer som minne, kontinuitet og arv, er det ikke for å mystifisere nasjonen eller gjøre den til et moralsk rangeringsprosjekt, men for å beskrive hvordan politiske fellesskap faktisk opprettholdes over tid. Dette er analytiske begreper, ikke biologiske.

De peker på lærte praksiser, språklige fellesskap og institusjonell lojalitet – forhold som både kan endres og fornyes, men som ikke kan avskaffes uten konsekvenser. Å erkjenne dette er ikke å undergrave rettsstaten, men å forklare dens forutsetninger.

Det hevdes videre at teksten mobiliserer frykt og offervilje snarere enn analyse. Jeg vil hevde det motsatte. At staten i ytterste konsekvens kan kreve borgernes liv, er ikke patos, men kjernen i både kongens og statsministerens nyttårsbudskap.

Hva som holder et samfunn sammen i krisetider, er ikke et sentimentalt anliggende, men et klassisk politisk problem. Å reise dette spørsmålet er ikke å romantisere offer, men å ta samfunnets utfordringer på alvor.

En feilslutning om algoritmer

Bengt Andersen og Paul M.H. Buvarp har rett i at digitale infrastrukturer og mediesystemer i dag virker sterkt fragmenterende. Dette er et viktig korrektiv. Men det er en feilslutning å sette strukturelle og kulturelle forklaringer opp mot hverandre. Algoritmer virker ikke i et normativt tomrom.

De forsterker disposisjoner som allerede finnes, og de virker ulikt i samfunn med forskjellig grad av tillit, språklig fellesskap og institusjonell robusthet. En analyse som stopper ved systemnivået, uten å drøfte hvilke normer og institusjoner som kan motvirke oppløsning, blir selv ufullstendig.

Innlegget som bygger på empirisk forskning fra sammensatte lokalsamfunn i Oslo, illustrerer i realiteten dette poenget. «Det usynlige stoffet» viser seg nettopp i menneskers hverdagslige orienteringer: språkbruk, naborelasjoner, forventninger og opplevelsen av kulturell trygghet.

At både majoritet og minoritet søker miljøer der de kan leve komfortabelt med sin identitet, er ikke et argument mot fellesskap, men en påminnelse om at fellesskap ikke oppstår av seg selv. Det må fremmes, vedlikeholdes og gjøres begripelig for alle.

En forslag til Sandvik

Til Hilde Sandvik vil jeg si følgende: Spørsmålene om Ukraina er viktige, men de er en avsporing i denne sammenhengen. Mitt innlegg handlet om nasjonens indre samholdskraft, ikke om norsk utenrikspolitikk eller krigens normative vurderinger. At denne debatten likevel konsekvent forsøkes omdirigert dit, er derfor underlig.

Det er heller ikke korrekt at jeg har takket nei til å møte Sandvik i samtale. Jeg har takket ja til invitasjoner fra blant annet Wolfgang Wee og Civita, men disse ble avslått fra hennes side. Siden har jeg i lange perioder oppholdt meg utenfor Norge, noe som åpenbart gjør podkastdebatter vanskeligere.

Jeg vil også minne om at Sandvik og jeg i sommer hadde en omfattende skriftlig utveksling hos Vagant. Der ble nettopp flere av de temaene hun nå reiser, grundig diskutert. På tross av en aggressiv tone fra Sandvik tok jeg henne i beste mening.

Mitt inntrykk den gang var dessverre at interessen for svarene var begrenset, og at spørsmålene i større grad fungerte som en inkvisitorisk øvelse enn som et forsøk på reell meningsutveksling. Det er en legitim journalistisk rolle, men den egner seg dårlig som ramme for idédebatt.

Derfor et forslag: Sandvik har formulert ti spørsmål. Hun står fritt til å svare på dem selv først, offentlig. Jeg forplikter meg gjerne til å gjøre det samme, punkt for punkt. Det ville vært en mer opplysende samtaleform enn å bruke Ukraina som moralsk lakmustest i en debatt som i utgangspunktet handler om noe annet.

En historisk observasjon

Avslutningsvis: Å hevde at samfunn svekkes når forbindelsen mellom fortid og fremtid brytes, er hverken nostalgi eller fryktpolitikk. Det er en historisk observasjon. Uenighet om dette er legitim og nødvendig.

Men å avskrive slike analyser som forkledd ideologi, fritar oss ikke fra å ta spørsmålet om samfunnets bærekraft i en dramatisk endret kontekst på alvor.

Debatten fortsetter. Den bør føres med vilje til å forstå hva som faktisk blir sagt – ikke kun hva man frykter at det kan føre til.