1 week ago
13
PrivatI dag står jeg på andre siden av kateteret.
Student og lærervikar
Jeg trer inn i klasserommet, stiller meg foran kateteret. Elevene scanner meg opp og ned.
De undersøkende blikkene forsøker å finne ut av mine intensjoner, min kompetanse og min tålmodighet.
Jeg prøver å se profesjonell ut. Retter meg opp i ryggen, retter på brillene. Kan de lese tankene mine?
Tankene mine vandrer tilbake da jeg som elev hadde vikar på skolen.
Med vikar kunne jeg slappe av. Jeg var ikke frekk mot vikaren, jeg gikk rolig ut av klasserommet som den mest naturlige ting. Så kunne jeg nyte fritimene med de i parallellklassen.
Jeg skulket med andre lærere også. Om de ikke merket det, ikke brydde seg, eller ikke visste hva de skulle gjøre med det, vet jeg ikke. Men jeg fikk det til nesten hver gang.
Jeg var mer utenfor klasserommet enn inni i løpet av videregående.
Selma da hun gikk på videregående. Foto: PrivatBlant klassekamerater fikk jeg kallenavnet «ninja», fordi jeg var så flink å snike meg ut uten at lærerne merket det.
En gang tok jeg et fag der læreren ga anmerkning for skulk allerede første timen. Det skjønte jeg ikke ville være bærekraftig i lengden, så jeg byttet bort faget hans.
Jeg fikk sjeldent dårlig samvittighet, bortsett fra én gang. En lærer satt på film, og gikk ut for å ha elevsamtaler. Jeg, og flere andre, dro for å spise kebab.
Det ble for lett. Etterpå fikk jeg nyss om at læreren hadde blitt lei seg av at vi skulket.
Jeg ville ikke være slem. Det var bare uutholdelig å sitte i ro i klasserommet. Jeg forstod ikke poenget.
Jeg hadde brennende engasjement for flere ting, men få av de ble verdsatt på skolebenken.
Jeg hadde rastløshet, energi og handlekraft, men følte meg dysset ned av teori og stillesitting. Et så kjedelig liv var jeg ikke interessert i, og skulkingen skapte spenning i hverdagen.
Skulket du mye?aJabNeicAv og tilI dag står jeg på andre siden av kateteret.
At jeg skulle bli lærer hadde jeg aldri sett for meg. Men da jeg gikk på folkehøgskole etter videregående, skjønte jeg at skolen ikke trenger å være så snork.
Jeg ble inspirert til å drive mer aktiv og kreativ skole, og ta med kropp og bevegelse inn i undervisningen.
Dette ble mitt mål: Når jeg blir lærer skal ikke elevene kjede seg! Ingen skal ha lyst til å snike seg ut av mine timer.
Men enn så lenge er jeg under utdanning og jobber som vikar på siden. Jeg får ferdige opplegg av skolen og må gjøre ting annerledes enn jeg ville gjort selv.
Jeg kan «spice» det opp, men det er begrenset hva man kan gjøre som vikar med en klasse man ikke kjenner. Jeg havner derfor i limbo: Jeg må spille rollen som læreren jeg ikke ønsket å ha.
«Kan vi gå ut på gangen og jobbe? ALLE de andre lærerne lar oss gå ut!» spør en gjeng med elever i kor.
Jeg tenker meg godt om. Hva skal jeg svare?
Jeg skjønner at dette er dødskjedelig og at de vil slippe. Hvis jeg sier nei, viser jeg ingen forståelse for hvordan jeg selv hadde det som elev.
Men dersom jeg sier ja, gjør jeg ikke jobben min. Hvordan vil det se ut for de som har ansatt meg hvis alle elevene mine går og reker ute i gangene?
Øynene mine går over klasserommet. Jeg ser at elevene vurderer meg. Vil dette være en kul vikar? Eller en kjip og teit vikar, som ikke har forståelse og sympati for våre syttenårige superkjedelige liv?
Jeg blir irritert når de spør meg om de kan få lov å gå ut. Hvorfor spør de meg? Bare snik dere ut! Ikke la meg stå ansvarlig for skulkingen deres! tenker jeg.
English (US)