Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror kanskje Gud kunne hjulpet i denne saken

Jeg våknet til da jeg var rundt 15 år. Jeg skulle kjøpe en julegave på Body Shop i Markensgate og tok med meg hjem et informasjonshefte hvor kjeden begrunnet hvorfor ingen av deres kosmetikkprodukter var testet på dyr. Jeg leste mer, og ikke så lenge etter var jeg dyrevernaktivist som organiserte demonstrasjoner mot industrialisert kjøttproduksjon.

Jeg spyttet på butikkvinduet til byens pelsbutikk hver gang jeg syklet forbi. Jeg kunngjorde til familien at jeg var blitt vegetarianer nøyaktig samme dag som min far stolt kunne fortelle at han hadde sikret seg jaktrettigheter for fem reinsdyr i året på Setesdal Vesthei. Jeg lot håret gro.

Og så ble jeg antimaterialist. Ikke i den filosofiske betydningen, men i den praktiske. Jeg ville rett og slett ikke støtte opp under den moderne forbrukerkulturen. Det var ikke bra for miljøet, og det var heller ikke bra for oss mennesker å være så fiksert på materiell velstand. Jeg ville klare meg med så få ting som mulig. Jeg sluttet å kjøpe klær, og gikk heller på loppemarked eller fant gamle plagg på loftet.

I et forsøk på å få folk med meg i en antimaterialistisk bevegelse, lagde jeg en logo. Den tok utgangspunkt i anarkistsymbolet, men i stedet for en A i midten fikk jeg til en snedig variant med en M med kryss over og gjennom. Jeg malte den opp med pastellfarget vannmaling på et ark, fikk på en klipsramme, og hang den over senga på gutterommet i eneboligen hvor jeg vokste opp.

Det antimaterialistiske prosjektet medførte noen prinsipielle problemer for både meg og andre. Min far drev nemlig en velrenommert klesforretning, hvor jeg også jobbet to dager i uken. Med fett hår, uren hud, utgåtte fotformsko (fant på loftet) og en brun 70-tallsskjorte med brede snipper (kjøpt på Fretex) stod jeg der i butikken og skulle selge kostbare klær til menn som ofte hadde mye klær fra før. Jeg hadde størst kvaler med ideen om mersalg (å spørre folk som hadde valgt ut et plagg om det også var noe annet de kunne tenke seg å kjøpe), og minst med å jobbe i undertøysavdelingen. Folk trengte tross alt truser og sokker. Ved å ikke gi meg sparken beviste min økonomiutdannede far at den ideen som står så sterkt i økonomisk teori – at mennesker tar rasjonelle valg – er feil. Jeg var en høflig ungdom, men en håpløs selger, og burde fått fyken.

Antimaterialismen ble aldri den bevegelsen jeg håpet på den gang på midten av 90-tallet. Få av mine venner ble omvendt. Kjøpsfesten fortsatte, og har vist seg å være den festen som aldri tar slutt. Bakrusen har imidlertid blitt merkbar, og kloden og samfunnet er overopphetet, som nylig avdøde Thomas Hylland Eriksen formulerte det. Fremtiden i våre hender – den organisasjonen som tydeligst jobber mot forbruksveksten, og hvor jeg var medlem på nittitallet – har ikke lyktes med en bred og folkelig mobilisering. Miljøpartiet de grønne (MDG) – det politiske partiet som ligger antimaterialismen nærmest – har heller ikke lyktes med å bli en substansiell politisk kraft i det norske velstandssamfunnet.

Jeg tror ikke på Gud, men jeg tror kanskje Gud kunne hjulpet i denne saken. Jesus var jo tross alt en vaskeekte antimaterialist. Han brydde seg ikke om ting, men om kjærlighet, folk og frelse.

Den norske kirke befinner seg imidlertid i samme type situasjon som Fremtiden i våre hender og Miljøpartiet De Grønne. Gud er ikke i vinden, og det tynnes og grånes langs kirkebenkene. Det ser ut som om de verdiene som ikke er materielle, som ikke har en pris – slik som tro, nøysomhet, respekt for naturen – i mindre grad mobiliserer massene.

Når verken Fremtiden i våre hender, MDG, Gud eller unge idealister har klart å skape en bred antimaterialistisk bevegelse – hvem skal da klare det?

En god grunn til at antimaterialismen så langt har feilet er fordi den er privilegert. Jeg innså det heldigvis ikke da, men sosiologen i meg ser det nå: Min politiske oppvåkning skjedde i en veldig privilegert kontekst. Fordi jeg hadde mine grunnleggende, materielle behov dekket, kunne jeg bruke krefter på å kjempe mot overforbruk. Når man er 15 år gir det mer kred å stå imot kjøpepresset fordi man kan enn fordi man må. Min ungdommelige idealisme var på mange måter et klassisk middelklasseprosjekt.

For folk som har lite, må antimaterialisme fortone seg som en provokasjon. En alenemor utenfor arbeidslivet bruker mesteparten av sine krefter på å dekke grunnleggende materielle behov for seg og sine barn, ikke minst nå i julen. Hun vil ønske seg, med rette, en politikk og et samfunn som sikrer henne og folk i samme situasjon bedre materielle vilkår.

Skal antimaterialismen få folkelig oppslutning må basis være dekket. Kampen mot underforbruk i samfunnet er minst like viktig som kampen mot overforbruket. Jeg lover min støtte til den organisasjonen, det partiet, eller den Guden som går til troverdig kamp mot både under- og overforbruket. Logoen ligger klar.