Jeg sto fanget i forsøket på å løse julero med tempo og julehygge med krav

DEBATT: Jula kommer alltid litt brått på hos meg Jeg forbereder meg og ønsker å være tidlig ute, og så kommer jeg til det punktet hvert år hvor jula tok meg igjen, og jeg ble hengende bak.

Innsenderen slåss litt med jula i denne teksten. Foto: Shutterstock

Og der ble jeg stående litt i år og lure på om det ikke handler om å klare å ta jula igjen, eller forsøke å få den tilbake, kanskje ikke heller om å la meg henge på slep bak der med stein i skoene og høy puls, men kanskje om å bare stoppe opp litt, og det er jo ofte svaret, er det ikke?

Altså ikke på spørsmålet om hvordan få gjort og tenkt og laget og ordnet og redet og ryddet, og alt som må jeg må før jula, men på hvordan få pusten tilbake, hente seg inn igjen og tillate seg å holde følge med egne bein, på en måte. For kanskje kom det til et punkt der vi jaget mer ut av og vekk fra oss selv, enn inn og ned og sett deg i sofaen med pepperkake med nonstop på, eller kanskje bare melis, fordi det var tomt for nonstop, eller ikke det heller fordi hele boksen var kjøpte pepperkakehjerter på grunn av dårlig tid.

Som om jula behandlet meg som noe jeg skal rekke eller ankomme til, og som jeg jo da også må være ferdig og klar og pyntet og kledd og klødd og klippet til. Og kom for alt er ferdig, og kalenderen har tikket inn på riktig dato og halleluja! Og så var det som jeg ble stående der, med ytterklærne på, litt for kokt i hodet og litt smått skjelven i kroppen og lure på om det var nettopp den forestillingen som gjorde at jeg alltid kom for sent.

Skal jeg passe inn i jula?

Ideen om eller bildet av eller bare den slags tause forventning om at det var noe som handlet om ro, nærhet, harmoni, stemning, noe varmt, noe lukt og noe lys og noe lyd der, som vi bare for alt i verden skulle stå klar på startstreken eller målstreken til, eller være i farta for å få, på en måte.

Som om jeg fant meg selv gående med et slags filter i hodet, med ideer om hvordan noe skulle kjennes og fasiter på hva som skulle være og ikke, og kanskje mindre rom for det spontane, der det som egentlig skjedde foran meg ikke helt matchet. Kanskje ikke fordi det var feil, men fordi filteret mitt var farget av snøen som falt i fjor, eller som ikke falt, på en måte, og som jo da ikke egentlig hadde vært der i utgangspunktet heller, kanskje.

Jeg begynte å tenke på jula som et rom, som jeg prøver å komme meg inn i, kanskje vi, kanskje flere enn meg, og der er alt på plass, liksom, og helst samtidig, og vi står der, kanskje en gjeng, da, og banker på og bærer på trær og handleposer og lys og lukt og liv innpakket i papir med sløyfe på og dårlig samvittighet og forsøk på å være til stede i det vi ikke var til stede i, som om jula var noe som vi måtte sørge for å passe inn i når den kommer og stiller seg opp der, som om foten må være klar for å passe Askepotts sko, som i eventyret og helst uten stein.

Juletoner eller julebrøl

Og så gjorde vi så, da, og jeg ble gående der, med skoen halvveis på, og slåss med jula, slåss for å få være med og samtidig for få dyttet den litt vekk og til Helgoland, for det er jo ikke sikkert at det passet at du kom sånn akkurat nå, helt egentlig. Som om løfter om stemning og krav om å passe i skoen var noe jula selv hadde invitert meg inn i, med en slags emosjonell standard innabords for desember, og hallo, her kommer jeg langt bak skjema.

Og så gjorde vi så, da, tidlig en onsdag morgen – og jeg sto fanget i forsøket på å løse julero med tempo, julehygge med krav og juletoner med julebrøl, og strevde bitte litt med å finne julestemningen. Og kanskje er det nettopp der jula begynner å gli forbi meg, i det øyeblikket der jeg forsøker å starte forhandlinger med den, mestre og kontrollere og ta grep for å komme ut som vinneren på andre siden, med høyere lønn og bedre betingelser, men hallo – kanskje jula ikke hadde noe med dette å gjøre, kanskje den ikke kom brått på engang, det var gjerne bare meg som ikke øynet at den satt der hele tiden, på en stein rett bak meg.