Jeg skjønner ikke vitsen med å bli 100 år

Etter 60 år i Norge er jeg frossen inn til skjelettet, skriver Knut Høstmælingen. Han tilbringer vinteren i Puerto de la Cruz på Tenerife. Foto: Privat

Er det egentlig sånn stas?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I dag sto det om enda en hundreåring som ble feiret på et eller annet pleiehjem. Dagen ble feiret med rent laken og nytt bekken. Sikkert et offentlig pleiehjem, for de private koster rundt 60.000–70.000 i måneden. Da kan du riktignok få et glass rødvin til maten.

De av oss som har råd til noe slikt, har for lengst flyttet til Sveits.

Jeg skjønner ikke vitsen med å bli 100. De siste 15 må bli gudsjammerlig kjedelige. Med mindre du er blitt dement og gjenopplever høydepunkter fra det som en gang var et interessant liv.

Kald og klam tåke

Til min forbauselse er jeg blitt 76. Det er selvfølgelig ikke noe som har skjedd plutselig, men det er først nå jeg merker det. Alderdommen siger inn som kald og klam tåke. Det er ikke bare slutten på begynnelsen, det er begynnelsen på slutten.

Jeg bor på Tenerife hele vinteren, for her er det varmt. Etter 60 år i Norge er jeg frossen inn til skjelettet. Jeg sitter mye ute på terrassen. Jeg bare sitter og glor med halvåpen munn mens sikkelet driver.

Det dukker av og til opp fantastiske forretningsideer i hodet mens jeg sitter slik. Eller jeg kan plutselig se for meg hvilket vakkert bygg det ville bli hvis landstedet brant ned og jeg kunne bygge det opp igjen i samarbeid med en stjernearkitekt.

Men så, etter en kortlevd, men vill begeistring velter realismens tsunami inn over meg: Jeg er for gammel. Det er ikke tid nok.

Jeg har ikke krefter nok til å gjennomføre løpet. Energien er borte.

Te og pledd

Det er ikke bare energien som er borte. Det meste er borte. Helsen er dårligere, synet er dårligere, hørselen er dårligere, hukommelsen er dårligere, potensen er dårligere.

Den gode månedslønnen er borte, frynsegodene er borte, de ville festene er borte, håret er borte. Nå er det bare i nesen og ørene det gror. Det eneste som øker, er eiendomsskatten og energiprisene. Legeregningene er snart høyere enn fyringskostnadene.

Til og med lysten på alkohol er borte. Av og til tenker jeg at jeg skal sette meg på terrassen og hygge meg med et godt glass og en fet sigar. Det ender opp med en kopp te og et pledd over knærne. I riktig godt selskap, som regel mitt eget, kan jeg plusse på med en tynn og skranten sigarillo.

Er ikke deppa

Det må jo være noe å glede seg over, hvis jeg bare tenker etter. I min alder tar det sin tid å tenke etter: To praktfulle voksne barn. Et godt ekteskap.

En så vidt god økonomi at jeg kan gjøre det meste av det jeg vil. Ikke fordi økonomien er så innmari bra, men fordi jeg bare ikke vil så mye lenger. I tillegg er jeg ganske gjerrig. Og la oss glede oss over pensjonistrabatten.

Jeg er ikke deppa. Jeg er mektig glad for å ha fått med meg det meste av det beste. Fortsatt nyter jeg skamløst det jeg kan i livet. Og jeg er er ingen tilhenger av ordtaket om at man får som fortjent her i livet. Da vet jeg sannelig ikke hvordan det hadde vært.

Altså er jeg ikke deppa. Jeg er tenksom og vis. Men jeg kjenner det nærmer seg den dagen da lysene koster mer enn bursdagskaken.

Jeg har ikke noe ønske om å bli 100. Er det egentlig sånn stas?