Jeg nyter atmosfæren på Theatercaféen. Men noe skurrer.

Jeg håper å få se en liten revolusjon på Theatercaféens vegger, skriver artist og skuespiller Jonas Benyoub. Foto: Heiko Junge, NTB

Jeg nyter atmosfæren på Theatercaféen. Men noe skurrer.

Jeg sitter på ærverdige Theatercaféen i Oslo, med en kopp kaffe foran meg og veggene fulle av kjente fjes rundt meg. Portrettene på veggene her inne utgjør et helt lite galleri – faktisk henger det 87 portretter av norske kulturpersonligheter her.

De første kom opp allerede i 1924, da eier Caroline Boman Hansen fikk kunstneren Henrik Lund til å tegne stamgjestene sine. Siden har de aller fremste i norsk kulturliv – forfattere, skuespillere, komponister, malere, journalister – fått sine hedersplasser her.

Edvard Munch henger her. Wenche Foss smiler ned fra rammen sin. Liv Ullmann, Arve Tellefsen, Erik Bye – det føles som et «who’s who» av Norges kulturelle stjerner gjennom 1900-tallet og inn i vår tid.

Som en artist som har vokst opp med både Alf Prøysen og Samira Said (marokkansk sanger) – med pinnekjøtt og tagine på middagsbordet – elsker jeg at norsk kulturarv løftes frem på denne måten. Jeg har selv kost meg utallige ganger på Theatercaféen, omgitt av de elegante lampene og historiene som sitter i veggene.

Noe skurrer

Men mens jeg nyter atmosfæren, merker jeg også noe som skurrer. Veggene er hvite. Samlingen spenner riktignok over et bredt spekter av kunstneriske yrker, men i et annet henseende er den bemerkelsesverdig ensartet. Når jeg lar blikket gli over portrettene av berømte nordmenn, ser jeg et utsnitt av norsk kulturliv som i mindre grad speiler det mangfoldet vi har i dag. Veggene snakker liksom fra en annen tid – da forståelsen av hvem som hørte til i kulturlivet, var langt smalere.

Det får meg til å tenke på noe folk ofte sier når de pusser opp: «Hvite vegger er tidløst.» Og ja, på kjøkkenet eller i stuen funker det kanskje. Men her inne føles det plutselig ikke like tidløst. Snarere ganske fastfrosset.

Hvem som henger på en sjarmerende kafévegg i Oslo, er selvsagt ikke noe som avgjør verdens gang. Det er ikke dramatisk. Men likevel sier det noe – stille, men tydelig – om hvem vi løfter frem i kulturlivet, og hvem som historisk har fått definere hva vi forbinder med «norske kulturpersonligheter».

Her er noen av portrettene på Teatercaféen. Foto: Sara Johannessen Meek, NTB

Og det gjelder ikke bare Theatercaféen. Det er faktisk et bredere mønster i det offentlige rom i Norge. Hvis man tar en tur gjennom norske byer, ser man at de fleste statuene, bystene og portrettene i parker, gater og bygninger er av hvite menn – ofte fra tidligere århundrer. Kvinner er fortsatt underrepresentert, og personer med flerkulturell bakgrunn er nesten helt fraværende.

Først i 2019 fikk en samisk kvinne, Elsa Laula Renberg, plass på sokkel i Norge.

Kulturutredningen 2014 (NOU 2013:4) påpekte at minoriteter er kraftig underrepresentert i kulturlivet – både som utøvere og som en del av det som hylles og vises frem. Og i kjølvannet av Black Lives Matter-protestene i 2020 ble det igjen tydelig at det er mange grupper som aldri har fått noen plass i det visuelle bildet av hvem vi som samfunn løfter frem. Det handler ikke bare om hvem som har fått statue eller portrett, men også om hvem som systematisk ikke har det.

Theatercaféen er altså ikke alene. Men den er et lite, tydelig eksempel. Den er en av Oslos mest kjente kulturinstitusjoner, og veggene her inne forteller en historie om hva Norge anser som sin kulturelle kanon. Og pr. i dag forteller de en historie der mangfoldet glimrer med sitt fravær.

Det føles litt underlig for en ung norsk kunstner med marokkanske røtter å sitte her og beundre portrettene, men ikke finne noen som ligner litt på meg selv eller mine egne helter. Jeg elsker jo mange av kunstnerne som henger her – Wenche Foss’ legendariske karisma og Erik Byes varme formidling treffer meg fortsatt rett i hjertet. Dette handler ikke om at de ikke fortjener plassen sin. Tvert imot, de er der fordi de har betydd mye for folk.

Samtidig er det lov å påpeke at veggene kanskje trenger en oppdatering.

Norge anno 2025 er et helt annet land enn Norge anno 1925. Kulturlivet vårt er i dag flerkulturelt, fylt av talenter og perspektiver fra hele verden.

Over en tredjedel av Oslos innbyggere har innvandrerbakgrunn, og unge med røtter i Asia, Afrika, Midtøsten og andre deler av verden står nå på norske scener, topper bestselgerlistene og vinner priser.

Jonas Benyoub er rapper og skuespiller. Han slo gjennom i 2017 med låten «Youm Wara Youm». Benyoub spiller for tiden «Ivor» i teaterforestillingen «Da vi var yngre». Foto: Ketil Blom Haugstulen

Hvor synlig er dette nye mangfoldet på Theatercaféen? Når jeg ser rundt meg på de innrammede tegningene, kunne jeg like gjerne befunnet meg i 1965 som i 2025. Veggene speiler ikke den sammensatte virkeligheten vi lever i.

Skaper tilhørighet

Symboler har makt. Hvem som får henge på veggen, signaliserer hvem vi som samfunn anerkjenner og feirer. Jeg tror det har betydning at unge besøkende kan se forbilder som speiler dem selv. Å synliggjøre ulike bakgrunner i kulturlivet handler om å skape tilhørighet.

Som det heter: «You can’t be what you can’t see.»

Hvis absolutt alle portrettene vi løfter frem som kulturhelter, tilhører én og samme demografi, kan det – selv helt utilsiktet – sende signaler om at «de som ser slik ut» er de som hører hjemme i historien. Og da blir terskelen litt høyere for oss andre som kommer etter.

Jeg tror ikke Theatercaféen bevisst har utelatt noen; kriteriene for å få portrett her handler om å være stamgjest og utmerke seg i kulturlivet. Historisk sett var det kanskje ikke så mange med minoritetsbakgrunn som oppfylte begge disse kriteriene – delvis fordi samfunnet ikke ga så mange slike muligheter.

Men nå er det annerledes. I dag finnes det en rekke fremragende kulturprofiler med flerkulturell bakgrunn som også frekventerer Oslos kulturarenaer (kanskje til og med denne kafeen iblant). Er det ikke på tide at også noen av dem får sin plass i ramme på veggen?

Et vennlig innspill

I fjor markerte Theatercaféens portrettradisjon 100 år. Da passer det ekstra godt å tenke litt nytt om de neste 100. Jeg skriver dette ikke som et sint krav, men som et vennlig innspill – med et glimt i øyet og kjærlighet for stedet.

Ingen vil ta ned de flotte portrettene som allerede henger der, de er en del av historien. Men historien skrives fortsatt. La veggene fortelle hele den norske kulturhistorien, også kapitlene som skrives nå av en ny generasjon nordmenn med ulik bakgrunn. Det handler om å gi plass til nye stemmer i tillegg til de etablerte, ikke i stedet for.

Og du? Jeg skal i alle fall gjøre mitt for å kvalifisere meg. For å få portrett her må man tross alt både være en kulturpersonlighet og stamgjest – så jeg lover herved både å jobbe hardt i studio, på scenen og drikke kaffen min jevnlig på Theatercaféen. Kanskje henger jeg der oppe en dag selv (med et lite smil om munnen). Inntil da håper jeg å se en liten revolusjon på veggene – en sjarmoffensiv for mangfold, i ramme og glass, midt blant de gamle heltene. Det ville vært et vakkert syn, ikke sant?