Jeg kjenner på en vemmelse

Hver dag tar jeg buss, og jeg kjenner på en slags vemmelse. Jeg får ofte høre fra venner at de aldri tar buss fordi det rett og slett er for ekkelt.

En skulle også tro at en storby som Oslo, med langt større befolkning og mye høyere passasjertall, ville hatt mer slitt og skitten kollektivtransport enn lille Kristiansand, hvor bussene ofte er halvtomme. Likevel opplever jeg det motsatte. Noen ganger bruker jeg flere minutter bare på å finne et sete som ikke har fettete og skittent vindu, flekker, hundehår eller søppel.

Dette handler nemlig ikke bare om et sete, men det handler om hvilke standarder vi som samfunn aksepterer, og hvilke signaler det sender om verdighet, kvalitet og offentlig ansvar.

Vi blir stadig oppfordret til å velge kollektivt for miljøets skyld, men da må tilbudet også behandles som noe verdifullt. Når bussene fremstår skitne og nedslitte, undergraver det hele budskapet.

Her må flere ta ansvar. Først må vi som brukere behandle bussen som det felles rommet det er: ikke forsøple, ikke ødelegge. Deretter må busselskapene, som Boreal, ta et større ansvar for standarden, og de som bestiller tjenestene må stille klare krav.

Først når både selskapene og vi gjør vår del, kan kollektivtransporten bli et triveligere tilbud. Men vi som passasjerer må også slutte å godta et nivå som ligger så langt under det som er vanlig i andre storbyer.

Det hadde vært positivt om bedre renhold på bussene kunne bidra til å trekke flere passasjerer, for kollektivtransport er fortsatt både det mest lønnsomme og det mest miljøvennlige alternativet for de fleste.