«Jeg kan bli sint på det enkelte innvandrere gjør», sa bestefar i avisen. 30 år senere deler jeg hans syn.

«Jeg kan bli sint på det enkelte innvandrere gjør», sa bestefar i Stavanger Aftenblad i 1995. 30 år senere deler jeg hans syn, skriver Luqman Wadood. Foto: Ung debatt

Innvandringsdebatten er nødvendig, men dommedagsprofetiene må vike for sårt trengte nyanser.

I et intervju i Stavanger Aftenblad i 1995 ble bestefar, en samfunnsengasjert srilanker som kom til Norge på 1970-tallet, spurt om hva som «forarget» ham mest. Han svarte: «Jeg kan bli sint på det enkelte innvandrere gjør, og fordi det generaliseres over alle innvandrere.»

30 år senere, midt i en opphetet offentlig diskusjon om innvandring, deler jeg samme forargelse som bestefar.

«Berikelse» er blitt en parodi

Det er ikke overraskende at debatten blusser opp nå. Trump-retorikk, splittende algoritmer og en voksende europeisk høyrebølge er alt en del av forklaringen.

Men elefanten i rommet er Norges åpenbare og voksende utfordringer knyttet til innvandring. Det trange norske ytringsrommet har dessuten lenge kvalt slike diskusjoner. Derfor blusser debatten opp nå. Flere kjenner på et reelt behov for å sette ord på de mange utfordringene.

Betydelig arbeidsledighet blant enkelte innvandrergrupper tapper velferdssystemet.

Ungdoms- og gjengvold, hvor innvandrere er overrepresentert, rammer mange. Æreskultur og negativ sosial kontroll, fortsatt fremtredende i flere innvandrermiljøer, hindrer integrering av norskfødte minoriteter.

Søskenbarnekteskap, tvangsekteskap og rituell omskjæring av gutter og jenter er andre utfordringer som rammer norskfødte med innvandrerbakgrunn.

Med egne øyne kan man dessuten legge merke til de mange langtidsboende flerkulturelle som ikke snakker godt norsk, som importerer tradisjoner hjemmefra som er uforenlige med norske verdier, og som ikke integrerer seg i det norske fellesskapet.

Luqman Wadoods morfar Mubarak Mohamed Ali ble intervjuet i Stavanger Aftenblad i 1995. Foto: Skjermdump, Stavanger Aftenbladet

«Alle» vet dessuten nå hva som ofte menes med «norskfødt» i saker om knivstikkinger, ungdomsran og gjengoppgjør. På samme måte som at kjønn og aldersgruppe er relevant informasjon, burde også etnisk bakgrunn oftere fås frem.

Kartet stemmer ikke med terrenget når medier, politikere og akademikere skyver unna legitim innvandringsproblematikk med bortforklaringer.

Ordet «berikelse» er blitt en parodi. På nettet blir det ofte brukt ironisk og satirisk for å beskrive mislykket innvandring.

Flere innvandrere må heve stemmen

Det er ikke motstridende at jeg, som etterkommer av innvandrere, heier på en ærligere debatt om innvandring. Mislykket innvandring ødelegger ikke bare for etniske nordmenn, men også for integrerte minoriteter. Utfordringene har store kulturelle og økonomiske kostnader for samfunnet, og de rammer både majoriteten og minoriteter.

Men det hjelper lite at minoriteter flest er lovlydige og integrerte når vi er musestille om de synlige og skadelige innvandringsutfordringene.

Minoritetspersoner må tydeligere få frem at mange av oss, og ikke bare etnisk norske, også er lei av de store negative tendensene blant altfor mange innvandrere og enkelte innvandrergrupper.

Vi løser samfunnsproblemer ved sammen å våge å sette ord på utfordringer, uansett hvem det gjelder.

Flere minoritetspersoner må generelt ut av sitt etniske miljø og i større grad delta i det store norske ordskiftet. Minoriteter er underrepresentert i samfunnsdebatten.

Vi kan ikke vike unna den norske offentlige samtalen for så å stemple den som hatefull eller ekskluderende.

Ved å få flere inn i samfunnsdebatten slipper vi dessuten at høyresiden får enerett på innvandringsdebatten, eller at venstresiden infantiliserer oss.

Færre dommedagsprofetier

Samtidig som det er nødvendig med en ny debatt om innvandring, er det påfallende hvor amper den er nå.

På den ene siden generaliserer debattanter innvandrere som en samstemt og uniform gruppe. Den andre siden reagerer reaksjonært og følelsesladet.

Dommedagsprofetiene som regjerer i debatten, burde dessuten vike for sårt trengte nyanser.

På samme måte som vi, med god grunn, ikke lar fotballbråk, russekaos, voldsepisoder eller norske terrorister representere etniske nordmenn som folkegruppe, burde vi ikke akseptere at debatten blir preget av en «oss mot dem»-tankegang.

En ærligere debatt om innvandring burde heller ikke føre til at terskelen for å gjøre feil instinktivt blir lavere fordi man er mørk og heter Ahmed. Og når minoritetsgrupper støtter Gaza-ofre, står ikke det i motsetning til å støtte det norske felleskapet, som blant andre Simen Sandelien antyder i et innlegg på Facebook.

Så må vi heller ikke glemme at Norge ikke akkurat spiller en ubetydelig rolle i krigene og krisene som nettopp forårsaker innvandringen til våre land, og at det til syvende og sist er norske politikere som står for dagens innvandringspolitikk.

Debatten kan tjene oss alle

Utfordringene med innvandring er betydelige og må settes ord på av storsamfunnet.

Men fremfor å bli ruset av Trump-retorikk, Tiktok-algoritmer og en voksende europeisk høyrebølge må den norske debatten om innvandring forbli nøktern, nyansert og respektabel, samtidig som den er åpen og ærlig.

Dessuten må flere ta ordet. Får vi til dette, kan en debatt om innvandring tjene oss alle.