Jeg hadde aldri tatt hull i øret hvis det ikke var for å «bevise» kjønnet mitt

Siden jeg virket mest som en gutt, måtte jeg være en gutt. Uansett hva jeg selv måtte synes om saken, skriver Jenny Halsør. Foto: Privat

Det har til tider føltes som en kamp jeg sto alene i.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg er en 20 år gammel, heterofil, ciscisEn person som identifiserer som det kjønnet de ble tildelt ved fødsel, motstykket til trans. Kort: cis. jente. Jeg har alltid foretrukket kort hår fremfor langt, løse shorts med store lommer fremfor trange shorts uten lommer, svart T-skjorte med «Darth Vader» fremfor rosa med søte dyr, «Spiderman»-kostyme fremfor prinsessekjole og pinnefekting fremfor dukker. Da jeg leste Jim Swanns komikerkronikk i Aftenposten 6. august, følte jeg at den handlet meg.

Som barn og ungdom drev jeg med svømming – en idrett som krever at man går en del inn og ut av garderober. På grunn av utseendet mitt er jeg blitt pekt i retning herregarderoben, forsøkt utestengt fra kvinnegarderoben og fått en del rare blikk (som ofte ble ganske flaue da jeg begynte å skifte klær).

Farger og øredobber

Da jeg var i barnehagen med mørkeblå jakke, hadde de andre barna sagt det var en «guttejakke». Foreldrene mine forklarte meg da at noen tror farge har noe med kjønn å gjøre, selv om det ikke har det.

Jeg likte forklaringen og sluttet å høre på de andre barna. Derfor gikk jeg bare vekk og gjorde andre ting da de begynte å rope «Du er en gutt!» etter meg. Jeg tenkte bare at alle de andre barna tok feil – også på barneskolen, da noen medelever prøvde å erte meg for mitt «guttete» utseende.

Men selv om jeg ikke lot det gå inn på meg, var det ganske slitsomt. Da jeg var syv år, trodde jeg at jeg hadde sett løsningen. Hvis jeg bare hadde øredobber, kunne jeg peke på dem og si «Se! Jeg er jente, her er bevis!» Så da fikk jeg hull i ørene. Det hadde litt av ønsket effekt, men ikke mye. Og jeg hadde aldri tatt hull i øret hvis det ikke var for å «bevise» kjønnet mitt.

Ikke LHBT, bare utypisk

Jeg har møtt flere som – i møte med en «unormal» jente – antar at jeg passer inn i minst én av LHBT-kategoriene. Så lenge de spør meg, godtar svaret mitt og lar meg være meg selv likevel, går det jo helt fint. Men det gjør de ikke alltid.

På ungdomsskolen var det en elev som mente å vite bedre enn meg hvilken kjønnsidentitet jeg hadde. Argumentet var at kjønn bestemmes av hva man uttrykker seg som, og siden jeg virket mest som en gutt, måtte jeg være en gutt. Uansett hva jeg selv måtte synes om saken.

Jeg har merket på både jevnaldrende og yngre barn at det har betydd noe for dem å se en kjønnsutypisk person som ikke bryr seg om normene. Noen er også blitt inspirert av meg til å være mer seg selv. Det har igjen styrket min selvtillit. Men det har til tider føltes som en kamp jeg sto alene i. Derfor er det veldig bra at folk som Jim Swann står opp for kjønnsutypiske barn.