Jeg forstår at mitt perspektiv om dødshjelp kan ha virket ensidig. La meg nyansere bildet.

Jeg forstår at mitt perspektiv om dødshjelp kan ha virket ensidig. La meg nyansere bildet.

Rikke de Lange (31) har uhelbredelig kreft. Hun svarer Lars Olle Engaas om selvbestemt dødshjelp. Foto: Stig B. Hansen

Først vil jeg takke Lars Olle Engaas for et saklig motsvar. Jeg er glad for at dette temaet engasjerer – for meg er det livsviktig.

Da jeg la frem min appell 17. juni, måtte jeg legge fokuset et sted. Jeg valgte å fokusere på selvbestemt dødshjelp som en kampsak, som det er for meg. Jeg forstår at mitt perspektiv kan ha virket ensidig, og derfor ønsker jeg å nyansere bildet.

Engaas peker på at det er fullt lovlig å motsette seg livsforlengende behandling. Dette har jeg allerede gjort, i samråd med det dyktige helsepersonellet som følger meg opp.

I min kjernejournal står det «HLR minus», som betyr at jeg ikke ønsker hjerte-/ lungeredning. Jeg har også motsatt meg antibiotikabehandling, om jeg akutt skulle legges inn med en infeksjon eller lignende.

For å bli litt teknisk, er dette noe som inngår i den palliative planen min, som man får tilbud om dersom man har begrenset forventet levetid. Vi har kartlagt, hatt samtaler og forventningsavklaringer slik at jeg som pasient er godt informert om både mine rettigheter og hva jeg kan forvente meg på dødsleiet.

Ikke bare hvite frakker

Dette er god palliasjon. Slik lindrende behandling er nødvendig og noe jeg setter enormt pris på. Det er faktisk vanskelig for meg å forklare hvor mye dette betyr for meg.

Etter å ha vært uhelbredelig syk i snart fem år, har jeg knyttet tette bånd til min fastlege, onkolog, sykepleiere og det palliative teamet ved mitt lokale sykehus.

Jeg er blitt utrolig glad i alle disse nøkkelpersonene – de er ikke lenger bare hvite frakker som sier ting jeg ikke forstår, de er lojale folk som jeg kan betro mine innerste tanker og dypeste frykter til. Det å motta god lindrende behandling er for meg like viktig som å motta cellegiftbehandling for å bremse kreftens utvikling.

Vi er nødt til å kunne holde to tanker i hodet samtidig. Å styrke palliasjonstilbudet på nasjonalt nivå er like viktig som å legalisere aktiv dødshjelp. Dette dreier seg om å ta informerte valg og respektere pasientens autonomi.

Det er her vi er uenige: For jeg ønsker å velge når jeg skal dø, og Engaas er fornøyd med å bli lindret til siste slutt. Begge deler er helt greit.

Drukner langsomt

Jeg har ingen problemer med å respektere Engaas’ valg, tvert imot mener jeg det er flott at han synes lindrende behandling er tilstrekkelig! Men denne saken dreier seg om å ha valgmuligheter, ikke om hva som er «nok».

Engaas og jeg er så heldige at vi har så begrensede smerter at vi kan sitte her og skrive debattinnlegg. Men det finnes mange pasienter som ikke har det så enkelt. Pasienter jeg personlig har kjent, har hatt så mye kreftspredning til lungene at hvert åndedrag føltes som at de druknet langsomt, fanget i kropper de ikke lenger kjente igjen.

Jeg vil at de jeg elsker, skal huske meg som meg, skriver Rikke de Lange. Her får hun cellegiftbehandling. Foto: Stig B. Hansen

Som oss mottok de også lindrende behandling. Men hvordan lindrer man følelsen av å bli levende begravd? Da bør det finnes et annet alternativ, et valg som er mer aktivt enn å bli sedert til bevisstløshet. Jeg mener disse pasientene om de ønsket det, burde fått lov til å velge døden. Ikke som en flukt eller en enkel utvei, men som en informert beslutning.

Rom for flere utveier

Som alt annet innen helse er hver avgjørelse situasjonsbetinget og nøye kalkulert. Hver enkelt pasient vurderes ut ifra deres enkelte tilstand, og denne individuelle tilnærmingen bør også gjelde livets slutt.

For noen er det å takke nei til livsforlengende behandling nok, og for andre ikke. Som en siste utvei kan pasienten velge å slutte å spise og drikke, noe som vil fremskynde døden betraktelig.

Overstyring av kroppens iboende, grunnleggende behov er ikke bare vanskelig, men smertefullt og ubehagelig. Personlig anser jeg dette mer som en desperat handling enn et verdig valg. En desperat, men ikke en svak handling, for de som velger å gå denne veien, må ha en enorm styrke. Men styrke eller svakhet er heller ikke poenget. Derfor mener jeg at det må være rom for flere utveier, også innen aktiv dødshjelp, der det er ønsket og nøye vurdert.

Valgfriheten gjelde begge veier – ingen lege eller sykepleier skal tvinges til å delta, og ingen pasient skal føle seg fanget i en avgjørelse de ikke lenger står inne for. Retten til å trekke seg – fra begge sider – må være like selvsagt som retten til å velge.

Min drømmedød

La meg legge frem et siste eksempel: min drømmedød. I en situasjon jeg aldri ønsket meg, er dette min ønskede utvei. Jeg vil at de jeg elsker, skal huske meg som meg.

Vi samles hjemme. Kattene mine ligger på fanget, mannen min lager favorittdrinken min. Vi setter på yndlingslåten min mens vi ler og forteller historier. Gråter. Omfavner hverandre. Skravler om alt det dumme jeg har gjort. Så mottar jeg medisinen og tar farvel, jeg sovner stille inn. Som meg.