Jeg er privilegert som får leve i Verdens Lykkeland

De store bekymringene i Norge for tiden er dårlige værmeldinger, at kommuneøkonomien er dårlig stelt og at en ny pandemi snart kommer.

Jakob herjet i forrige uke på Vestlandet og hovedsaken på Dagsrevyen var et isolert Odda, at noen biler over Måløybroen måtte vente, at en bro mellom Odda og Utne var ødelagt av vannmassene og at 1. etasje på ærverdige Ullensvang hotell var oversvømt av vann. Riktignok var kunsten reddet og fine møbler flyttet. Heldigvis var ingen mennesker kommet til skade. Alvorlige tv-reportere sto ute med litt vann i håret under en sydvest og kommenterte fra kriseområdene og intervjuvet lokale ordførere. Kommunene hadde satt krisestab, Kystvakten var tilkalt og mulighet for at dette kom til å skje igjen var stor. Først da de interjuvet representanter fra lokalbefolkningen, ble vi seere beroliget. De hadde opplevd dette mange ganger før, at fjord og elver gikk over sine bredder, og de hadde sett at det raste fra fjellene før også. Nei, de ville ikke flytte, de syntes bare dette var del av livet og at det hele var litt spennende.

Kontrasten blir stor når vi ser bilder fra Valencia i Spania, der over 200 mennesker er bekreftet døde og svært mange fortsatt er savnet. Gater er blitt til elver, biler ligger hulter til bulter, trær er rykket opp med roten, strømlinjer er revet ned og gater er dekket med gjørme. Vannet har også trengt inn i mange boliger. Det spanske kongeparet besøkte områdene for et par dager siden og ble møtt av mange rasende demonstranter, som var sinte fordi myndighetene ikke hadde varslet de på forhånd og heller ikke kommet med hjelp tidlig nok etter hendelsene.

Det norske kongeparet har ennå ikke vært i Lofthus og sett at kunsten er flyttet opp fra 1. etasje, men har nok mer enn nok med å svare «ingen kommentar» til sine interne familiære utfordringer.

Kommune etter kommune klager over egen økonomi og er redd for å havne på den såkalte ROBEK-listen, en liste over kommuner med dårlig økonomisk styring. Hver 5. sysselsatt i Norge arbeider i en kommune og sykefraværet er generelt svært høyt. Bare i Bergen kommune var i snitt 2000 kommuneansatte borte hver dag med store økonomiske konsekvenser, men sykelønnsordningen skal jo ikke endres. Andre kommuner skal redusere på direktørstillinger, uten at de dermed skal få redusert lønn. Nødvendige strukturendringer på grunn av færre barn og eldrebølgen blir møtt med sterke protester, fakkeltog og et ivrig pressekorps som informerer oss om forfallet. Heldigvis har staten 18.000 milliarder på bok, og regjeringen har lovet mer penger til kommunene. Andre land er mye verre stilt og har ikke en stat med slike finansielle muskler.

Mandag morgen var den dystre meldingen fra et eget ekspertutvalg at det var 23 prosent sjanse for at en ny pandemi, som vil ta livet av 25 millioner mennesker, kan inntreffe de neste 10 årene. Det er over 8 milliarder mennesker på kloden, som tilsier at ca. 0,3 prosent av disse kan dø av denne pandemien (med under ¼ sannsynlighet). Vi må fortsette å vaksinere oss, skjønner jeg, fylle på med nye vaksiner mot difteri, stivkrampe, polio, kikhoste, influensa, lungebetennelse, flått, helvetesild etc. etc.

At ikke alle mennesker i alle andre land har den samme muligheten til å sikre seg mot nåværende og nye sykdommer og pandemier, er jo bare som det er. Jeg lever jo i lykkeland og kan via Helseappen bestille en ny vaksine eller to når det passer meg.

Og mens jeg tenker på alle disse triste og skremmende norske nyhetene, fortsetter russere å angripe ukrainere, Hizbollah og Hamas sender missiler og raketter inn i Israel, israelere fortsetter å bombe Gaza og Libanon og mange andre mennesker lider på grunn av kriger.

Nei, selv etter å ha fått med meg så mange urovekkende nyheter fra Norge, tenker jeg at jeg er privilegert som får leve i Verdens Lykkeland, mens jeg drikker nok en kopp med alt for dyr, men velsmakende kaffe, importert fra en fattig kaffebonde fra Cuba.