Jeg er lærer, og jeg lurer på: Hva gjør jeg nå?

Muligheten for at KI kan gjøre skrivejobben, blir for fristende for mange unge, skriver lærer Gunnulv Hellesylt. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Skolen er handlingslammet i møte med kunstig intelligens.

Jeg tenker ikke på bråket i klassen, på «Jens» som har adferdsproblemer og «Trine» som sliter med dysleksi. Jeg tenker ikke på jentegruppen som har frosset ut stakkars «Elisabeth». Jeg tenker heller ikke på de kravstore foreldrene som er sinte fordi lillegutt på 16 ikke fikk en sekser.

Jeg tenker på dette dyret som er kommet inn i klasserommet vårt, i livet vårt, ja, i hele samfunnet. Om dyret er godt eller ondt, er jeg usikker på, kanskje litt av begge deler? Kunstig intelligens (KI) kan være et fantastisk hjelpemiddel for læring, men også et verktøy som gjør elevene dummere.

Det er utfordrende å få elevene til å legge bort mobilen og la være å se på film i timen. Nå er utfordringen også å finne ut av om det er «Per», «Live» eller ChatGPT som har løst oppgavene de leverer, de som kan avgjøre sluttkarakteren.

Kan være en glimrende skrive-coach

Muligheten for at KI kan gjøre skrivejobben, blir for fristende for mange unge. Konsekvensen kan være at skriveferdighetene blir svekket, på samme måte som at leseferdighetene er blitt svekket i møtet med det digitale.

Men brukt riktig kan KI være et verktøy som hjelper elevene. Med 30 elever i klassen er det behov for en assistent som kan gi raske svar tilpasset den enkelte elevs nivå. Dessuten kan KI være nyttig for elever som i liten grad får hjelp hjemme til skolearbeidet. ChatGPT kan dessuten være en glimrende skrive-coach.

Dessverre kan KI også bidra til et nytt klasseskille. Noen elever vil, gjennom foreldrene, ha tilgang til mer avanserte språkmodeller som krever betalingsabonnement. Skolen kan her spille en utjevnende rolle, men det vil koste.

Skolen bør være i front

Oppi denne virkeligheten står den enkelte lærer alene, uten mye hjelp å hente fra Utdanningsdirektoratet eller «gjennomsnittskommunen».

Jo da, det finnes retningslinjer, og det finnes offentlige hjelpesider. Men når jeg står i klasserommet alene, i møte med 30 elever, hjelper det lite med Utdanningsdirektoratets hjelpesider.

For som lærer ønsker jeg å lære elevene hvordan de kan få hjelp uten å jukse, og hvordan de bør være kildekritiske i møte med KI.

Jeg vil vise dem at KI kan hjelpe dem til å bli mer kreative. Skolen og utdanningssektoren bør være i front. For hva er vel skolen annet enn en institusjon som bør møte ny kunnskap og teknologi med et åpent, men kritisk sinn.

Trenger kompetanseheving

I min idealverden er skolen i front både når det gjelder å ta i bruk KI, men også når det gjelder å være kritisk til KI. Hvis skolen skal forholde seg til denne nye virkeligheten, må vi ha en strategi. Vi trenger møteplasser, og vi trenger kompetanseheving hos dem som skal møte barn og de unge.

Når skolen har stått foran andre utfordringer, som mobbing eller dalende ferdigheter i matematikk, har man hatt strategier. Man har pekt på utfordringene, satt inn ressurser, ikke bare laget noen retningslinjer på nettsider.

Skolen plikter å forberede barn og ungdom på fremtiden. Skepsis eller mangel på kompetanse bør ikke være et hinder for at KI benyttes i undervisningen. Vi har håndtert ny teknologi før, som med kalkulatoren i matte og internett i alle fag. Det bør nok en gang være mulig å tilpasse seg. Men handlekraft og en pedagogisk strategi er nødvendig.