Jeg elsker kompromisset!

En av de fremste styrkene til det norske demokratiet er at partiene må sette seg ned og forhandle om kompromisser istedenfor bare å kunne trumfe gjennom sin egen mening.

TILLIT: – Det er bra for tilliten til demokratiet at det lages kompromisser og at ens egne standpunkter brytes mot andres, skriver Trine Skei Grande. Foto: Thomas Fure / NTB

Onsdag 11. desember kl. 12:48

<-TRINE SKEI GRANDE

tidligere leder i Venstre

Vi ser i dag en rekke demokratier som sliter.

Noen steder er problemet at befolkningen ikke lenger oppfatter politiske beslutninger som legitime utslag av en folkevilje, mens det andre steder kan være krevende å oppnå styringsdyktige flertall for en politisk retning.

Mange steder gir det også utfordringer at den kandidaten eller det partiet som vinner valget, får mulighet til å gjennomføre nær sagt hva som helst, uten å måtte forholde seg til noen andre.

Etter å ha drevet aktiv politikk i et flerparti-demokrati i noen tiår, våger jeg påstanden:

Den politiske kulturen og valgsystemet vi har i Norge, fungerer bedre enn alternativene.

Det ser ut som land med valgsystemer som i realiteten består av kun to partier (som USA), eller der valgvinneren «tar alt» av maktposisjoner (som Storbritannia og Frankrike), forholder seg til politiske konflikter på enn annen måte enn vi gjør her hjemme.

SE TIL NORGE: – Valgsystemet vi har i flerpartidemokratiet Norge fungerer bedre enn alternativene (som i Storbritannia). Foto: Fredrik Solstad / VG

Det blir gjerne et spørsmål om hvem som skal tape og hvem som skal vinne, fremfor å finne et kompromiss som er bra nok for begge.

På den måten klarer politikken sjelden å speile mer enn maksimalt halvparten av folkeviljen, og ofte mye mindre.

Min erfaring er at flerpartisystemer har ventiler for endringer i folkemeningen som er mye sterkere.

Jeg tror også at man bygger mer tillit til demokratiet ved å lage kompromisser og bryne standpunkter mot andres, før beslutningene settes ut i livet.

Som partileder var jeg med på mange forhandlinger, både om enkeltsaker og budsjetter i Stortinget, og om regjeringsdannelser.

Det var alltid krevende, for i en rekke spørsmål som er viktige for oss, står særlig Frp og Venstre ganske langt fra hverandre.

Når vi etter tøffe og intense forhandlinger likevel kom frem til kompromisser som vi begge kunne leve med, tenkte jeg ofte, i hvert fall på gode dager, at «nå tror jeg vi traff folkeviljen ganske bra».

POPULÆRT: – Når Venstre presset gjennom vern av Lofoten og Vesterålen mot oljeboring, så var det var ikke bare 10–15 prosent miljøvelgere som stilte seg bak det standpunktet. Foto: Kyrre Lien

Når Frp og Venstre har brynet hver sin innvandringspolitikk mot den andres, så tror jeg resultatet ofte har gjenklang hos en større del av befolkningen enn om en av oss bare skulle kjørt på med det vi mener helt alene.

Og når Venstre presset gjennom vern av Lofoten og Vesterålen mot oljeboring, så var det i tråd med hva både folk i Norge og folk i Lofoten ønsket.

Det var ikke bare 10–15 prosent miljøvelgere som stilte seg bak det standpunktet.

Det var flertallet av folket som var uenige med flertallet på Stortinget, og som takket være forhandlinger og kompromisser mellom flere partier, fikk viljen sin til slutt.

Politikere drømmer selvfølgelig om at partiet deres få flertall alene. Det er lettere å bli enig når det ikke sitter så mange rundt bordet.

Men den drømmen har aldri vært min drøm, og den bør heller ikke være andres.

For ja, det er mer slitsomt å styre sammen med andre enn det er å gjøre det alene.

Men det skal være slitsomt å ha makt. Det skal ikke være enkelt. Det skal være skikkelig ubehagelig.

Det er ubehagelig å forhandle med noen du er skikkelig uenig med, det vet jeg alt om.

Men jeg er også helt overbevist om at resultatene blir bedre når det er flere som blir enige, enn om én person eller ett parti skal bestemme alt helt alene.