Jakten på talentene ødelegger fotballen

Det foregår en intens jakt på de beste fotballtalentene i Oslo. Likevel slutter altfor mange barn med fotball.

Etter mange år i barne- og ungdomsfotballen, og som forskere på talentutvikling, ser vi et mønster som gjentar seg. Når en ung spiller imponerer på banen, begynner større klubber å vise interesse.

Foreldrene får høre at barnet bør spille på en «bedre arena». Spilleren begynner å drømme om at dette er veien til toppen. Og rundt det hele ligger agenter som gjedder i sivet.

Norges Fotballforbund (NFF) har beskrevet tribunene som «stappfulle med agenter og speidere» når landets beste 14–15-åringer samles. Hvor mange i den alderen trenger agent? «Nesten ingen», svarte tidligere landslagsspiller og agent Vadim Demidov.

Likevel jakter agentene på enda yngre spillere. I NIH-rapporten om Oslo-fotballen forteller en trener om foreldre til 12-åringer som er kontaktet av agenter, stikk i strid med NFFs regler.

Hvert år bytter over 1500 ungdomsspillere i Oslo-regionen klubb. Intensjonene er sikkert gode. Men når klubbjakten blir en del av hverdagen, kan konsekvensene for mange bli det motsatte av det vi ønsker: mindre trivsel, mindre spilletid og til slutt frafall.

En 13-åring med talent er fortsatt en 13-åring. Barnet trenger gode trenere, venner, trygge foreldre og tid til å utvikle seg. Ikke voksne som snakker om kontrakter, klubbskifter og framtidig markedsverdi.

Når fotballen blir voksen for tidlig

For noen er et klubbskifte riktig. Da bør barnets eget ønske, trenerkvalitet, passende utfordringer og spilletid avgjøre, ikke frykten for at toget går.

Problemet oppstår når forskjellene mellom 13-åringer behandles som om de er varige. Den beste 13-åringen er ikke nødvendigvis den beste 18-åringen. Likevel oppfører vi oss som om vi allerede vet hvem den neste Haaland eller Ødegaard blir.

En tidlig overgang til toppklubb kan innebære høyere krav, tøffere konkurranse og større alvor. Leken, vennene og tilhørigheten kan samtidig få mindre plass. 13-åringen er plutselig inne i et voksensystem som vurderer, rangerer og krever resultater.

Slik lærer vi unge spillere at verdien avhenger av hvor gode de er akkurat nå. Det gir dårligere talentutvikling og dårligere ungdomsfotball.

Frykten for å gå glipp av neste stortalent driver systemet videre. Når klubb A henter en 13-åring, opplever klubb B at den også må hente. Da begynner klubb C å se på 12-åringene. Oppmerksomheten flyttes fra trening, læring og fotballglede til neste klubb og neste mulighet.

Når 13-åringen ikke lenger er blant de beste

Tre år senere kan den samme spilleren sitte på benken. Nye talenter er hentet inn, og spilletiden forsvinner. Det som føltes som starten på en karriere som 13-åring, kan som 16-åring oppleves som et nederlag. Å gå tilbake til moderklubben kan føles som å ha mislyktes.

Få ungdomsspillere i Oslos toppklubber når øverste nivå som seniorer.

NIH-rapporten viser at sammenhengen mellom overgang til toppklubb og senere toppnivå er sterkere når overgangen skjer senere i tenårene, med et mulig skille rundt 15 år. Det beviser ikke at sen overgang er best. Men det utfordrer ideen om at talentene må hentes stadig tidligere.

Det er heller ikke alltid slik at den beste utviklingsarenaen er den klubben som er best akkurat nå. En spiller kan utvikle seg bedre med mye spilletid, gode trenere og passende utfordringer i moderklubben enn på benken i en toppklubb.

Spørsmålet bør derfor ikke først og fremst være: «Hvordan får vi talentet til oss?» Det bør være: «Hva trenger denne spilleren nå?»

Se til Stavanger

Viking, som topper Norsk Toppfotballs akademiklassifisering for 2025, har bygget Ryger-modellen for utvalgte 12–14-åringer i regionen. Spillerne får trene med akademitrenere og møte god motstand, men fortsetter å spille for moderklubben.

Gjennom Fotballøftet bidrar Viking med trenerutvikling og faglig støtte i klubbene rundt seg. Modellen viser hvordan en toppklubb kan forsøke å utvikle toppen uten å trekke de beste spillerne ut av miljøene de kommer fra.

I stedet for at alle klubber konkurrerer om å eie talentet, kan flere klubber samarbeide om å utvikle spilleren. Det er en viktig forskjell.

Mindre jakt, mer samarbeid

Toppklubbene skal være ambisiøse. Agenter har også en legitim rolle når spilleren faktisk trenger profesjonell hjelp. Men 12–14-åringer trenger først og fremst gode utviklingsmiljøer og voksne som har is i magen.

Derfor bør toppklubbene i Oslo og NFF Oslo utvikle en modell der spillere kan få ekstra trening og gode utfordringer uten å måtte forlate moderklubben, samtidig som trenerne der får faglig støtte. Da kan flere få tilgang til kompetanse og gode treningsarenaer, ikke bare de som tidlig blir plukket ut av en toppklubb.

Ekstratrening kan imidlertid også bli et nytt talentkappløp. Utfordringer må derfor gis ut fra behov her og nå, ikke som en tidlig utpeking av hvem som skal bli best.

Flere barn må få være barn litt lenger. For hva hjelper det at vi utvikler en fantastisk 14-åring hvis spilleren er lei av fotball som 16-åring?