Italienske barn faller utenfor idretten. Det er en av grunnene til at Italia tapte mot Norge.

Mateo Retegui og resten av den italienske troppen tapte mot Norge på hjemmebane. Foto: Lise Åserud, NTB

Stadionet San Siro skal snart rives og bygges opp på nytt. Kanskje er det nettopp dette det italienske fotballforbundet også trenger.

Norges 4–1-seier over Italia på San Siro overrasket mange. Men for oss som kjenner italiensk fotball, kom ikke resultatet som et sjokk. Det er et symptom på dype, strukturelle problemer som har utviklet seg over tid – og som ikke løses ved å bytte trener eller benke enkeltspillere.

Selv om erkjennelsen er et lite plaster på et stort sår for oss italienere, må den settes i perspektiv. Norge slo ikke «de store azzurri» fra tidligere epoker, men et lag som representerer et system som gradvis har svekket seg selv.

Barn faller utenfor

For det første har tilgangen til barne- og ungdomsfotball endret seg. Italiensk breddefotball blir i stadig større grad basert på foreldrebetaling. Mange klubber krever betydelige egenandeler, og flere fagmiljøer mener dette skaper en sosial barriere som gjør at barn fra vanlige eller mindre ressurssterke hjem faller utenfor. Italia mister dermed mye av den rekrutteringsbredden som tidligere var en av landets største styrker.

I tillegg investeres det lite i idrett sammenlignet med andre land. Italia bruker rundt 4,7 milliarder euro på idrett totalt. Frankrike investerer nærmere 40 milliarder. Norge – med en befolkning som er en tiendedel av Italias – ligger på rundt 4,1 milliarder euro. Det betyr at Norge nesten bruker ti ganger mer pr. innbygger enn Italia. Når noen land behandler idrett som en samfunnsinvestering og andre som en utgift, blir forskjellene synlige over tid.

Ledelse og kultur

Et annet problem er at unge spillere får lite spilletid på toppnivå. U21-landslaget gjør det ofte godt, men spillerne forsvinner deretter inn i utlånsrunder og benketilværelse i lavere divisjoner. Når de først får sjansen på landslaget, er de gjerne midt i 20-årene uten kontinuerlig utvikling. Kontrasten til Spania er tydelig: Lamine Yamal, Nico Williams og Gavi har fått ansvar og tillit før fylte 20.

Samtidig velger få italienske spillere å dra til andre ligaer. Der franske, spanske og portugisiske talenter henter impulser fra hele Europa, blir de fleste italienere i Serie A – en liga der rundt 60 prosent av spillerne er utlendinger (mot 38 prosent i La Liga). Dermed får unge italienere hverken nok erfaring hjemme eller impulser ute.

Til slutt handler dette om ledelse og kultur. Det italienske fotballforbundet har lenge vært kritisert for trege prosesser, svak modernisering og manglende strategisk retning. I en sport som utvikler seg raskt, blir dette en betydelig svakhet.

Stadionet San Siro skal snart rives og bygges opp på nytt. Kanskje er det nettopp dette det italienske fotballforbundet også trenger.